Rigmor Angel Sørensen

Det er ingen vansjelig jobb å være barnevakt for tantebarna på 11 og 14 år. Føler meg nærmest som en gjest slik jeg blir behandlet, så er veldig koselig. Vi sees ikke så altfor ofte desverre. 

Min vakre niese Mia på 11 år. Natural beauty!

Vi lagde taco og brownies. Litt av en onsdagsmat eller hva? Jeg må tørre og påstå at når man sees så sjeldent, blir det fult opp med kos når vi først er sammen :)

Sko/Dinsko, jeans tigths/Primark, topp (egentlig kjole)/HM, cardigan/HM, gullklokke/Omega

Har tenkt til å skrive et innlegg om livet som avgangselev med tanker om fremtiden snart. Må bare få samlet alle løse tråder først.

Nå kan russetiden komme! Klærne er levert til skolen og brakt med hjem. Føles ut som om det er julaften i dag. Å bære på den store posen med godsaker fra russeservice var bare herlig. Endelig er det vår tur til å være russ. Jeg har sett frem til dette året siden jeg var liten, alltid sett opp til alle russ og nå er 2013 her. Det føles uvirkelig. Føles på en måte ut som om jeg fortsatt venter, fordi tiden har gått så altfor fort og i juni er jeg ferdig på videregående. Hallelujah! 

Russetiden vår starter den 10. april, noe som betyr at det er cirka en og en halv måned igjen. Jeg gleder meg som en liten unge til alle russetreffene og feiringene av 13 års skoledag. Å bli ferdig på videregående vil bli utrolig deilig. På tide å vokse opp og ta farvel med venner og medelever. Det er litt skummelt, men en må bare kaste seg i det. Da jeg kom på skolen i går etter en uke med vinterferie innså jeg hvor skolelei jeg faktisk er. Det er på tide å gjøre noe en vil og ikke ha tusen allmenne fag.

Kanskje på tide å starte med å blogge mer regelmessig igjen!

Grønn tjukk tights - GinaTricot, Strikket genser - BikBok, Top med perlekrage - husker ikke helt i øyeblikket, Gullring med safirer - arv

Er du ikke etnisk norsk blir du automatisk dømt i mediene. Dømt er kanskje litt å ta i, men du har lett for å bli utsatt som offer. Norge er kjent for å være et såkalt flerkulturelt samfunn, men er vi inkluderende nok? Har vi utviklet oss, og utvikler vi oss i riktig retning?

Fra jeg var liten har jeg vært vant med kun norske programledere på norsk tv. Jeg lever i en generasjon som det forventes mye av i fremtiden og generasjonen jeg tilhører skal også videreutvikle integreringen i Norge. Per dags dato har personer med utenlandsk opprinnelse vokst frem i NRK's Barne-TV, men det er sjeldent å se på andre kanaler. NRK er eid av staten og legger nok mer vekt på ansatte med utenlandsk opprinnelse for å vise at staten aksepterer alle, og ikke legger skjul på sin egen innvandringspolitikk. Vi har forventninger til NRK om at akkurat de skal være inkluderende fordi de er norsk statlig eid og alltid har vært den eneste rene, norske og landsomfattende kringkasteren av norsk TV og radio siden 1930-tallet (kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/NRK, tatt ut 11.01.2013). Sammenlignet med TV2 som er en norsk reklamefinansiert Tv-kanal eid av Egmont - et dansk mediekonsern, har jeg aldri sett eller blitt oppmerksom på reportere/ansatte med utenlandsk opprinnelse.

I Norge bor det i dag 547 000 innvandrere og 108 000 norskfødte med innvandrerforeldre (2012). Disse to gruppene utgjør til sammen 13,1 prosent av befolkningen (kilde: http://www.ssb.no/innvandring/, tatt ut 11.01.2013) og i fremtiden vil prosenten bli høyere. Dette betyr at Norge må gjøre store tiltak raskt for å inkludere alle og en hver. Utviklingen har vært noe bedre de siste fem årene, men ikke rettferdig nok ovenfor innvandrerne og deres utvikling i ?flerkulturelle Norge?. Nettavisen skrev i 2010 en artikkel som het ?- Mediene bidrar til diskriminering? (kilde: Hoff, Engnæs Kaja, http://www.nettavisen.no/nyheter/article2840972.ece, tatt ut 11.01.2013). Denne artikkelen tar for seg at mindretallet av medieoppslagene om innvandrere er positive, eller i det hele tatt objektive. Norske journalister har en tendens til å være etnosentriske når de skriver. Journalistene har en tendens til å tenke på Norge som det lille, rike og perfekte landet som nordmenn helt selv har klart å bygge opp. De ser på innvandrere som fremmede og jeg tror innerst inne at nordmenn, spesielt journalister er litt redde for innvandrere i redsel om at nordmenn skal bli utryddet fra positivt mediesøkelys i sitt eget land.

I 2009 var det like mange oppslag om islam og muslimer, som det var om Jens Stoltenberg. I tillegg har de fleste av disse oppslagene negativt fokus (kilde: Hoff, Engnæs Kaja, http://www.nettavisen.no/nyheter/article2840972.ece, tatt ut 11.01.2013). Dette utdraget viser hvordan mediene ligger an med vinkling og fokus på innvandrere per 2010. Flertallet av Norges befolkning sitter nok igjen med et negativt inntrykk av innvandrere etter å ha lest aviser. Ved kriminelle hendelser legger journalistene som regel stort fokus på å få frem at det er en av utenlandsk opprinnelse som står bak. Hadde det vært en nordmann som stod bak ville journalistene prøvd å skjule det med og ikke stikke nasjonaliteten så tydelig frem i artikkelen, for å dekke over for vår egen befolkning og deres feil.  

Vær-varsom-plakaten som er utarbeidet av Pressens Faglige Utvalg (PFU) består av pressens etiske normer og retningslinjer for journalistisk arbeid. Den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet (http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten, tatt ut 11.01.2013). Brudd på vær-varsom-plakaten er straffbart. Hvis vi går ut fra disse etiske normene og innvandreres fremstilling i media er det en rekke punkter som kan diskuteres. Det første punktet som gjør meg oppmerksom er punkt 4. ? Publiseringsregler.4.1 - Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Er det alltid omtanke bak artiklene om innvandrere og fremstillingen av deres opprinnelige nasjonalitet? Er det riktig å vinkle en artikkel med å legge vekt på at gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse eller for eksempel kommer fra Somalia? Punkt 4.3 sier: Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. Denne normen treffer veldig godt. Hvor mange medier har ikke brutt denne opp gjennom årene? Eller er det bare noe jeg tror? Det er for eksempel sjeldent at nordmenn henges ut med nasjonalitet i politisaker om vold på gata eller i saker om narkotika og narkotikasmugling.

I 2001 ble Norges første presse med nyheter, underholdning og aktualiteter om det flerkulturelle Norge etablert. Utrop som avisen, nettportalen og TV heter driver seriøs og kritisk journalistikk, og fungerer som minoritetenes arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt som angår det flerkulturelle kultur- og samfunnslivet (http://www.utrop.no/Om-oss-22, tatt ut 11.01.2013). Som en selvstendig mediebedrift er Utrops mål å samle mennesker med all etnisk bakgrunn, bidra til et samfunn fri for rasisme og fordommer basert på likeverd mellom kjønn, legning og etnisk- og religiøs bakgrunn, menneskesyn og virkelighetsforståelse.

I 2008 ble Utrop omtalt i en artikkel av NRK som het ?Utdanner minoritetsjournalister?. Artikkelen fokuserer på å vise frem Norges minste og minst kjente mediebedrift i media. I tillegg til å legge vekt på minoritetsgruppene i Norge, jobber utrop med å utdanne flere minoritetsjournalister årlig.

- For min del valgte jeg journalistyrket fordi jeg har savnet de andre stemmene. Man leser ofte om problemer i det somaliske miljøet, men hvor er de glade menneskene? Hvor er pakistanerne som ikke er gjengmedlemmer? For meg var motivasjonen for å bli journalist et ønske om å skape et mer nyansert bilde, sier Uwonkunda, som nå har begynt å jobbe for VG (kilde: Foseide, Sølvi, http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.5971237, tatt ut 11.01.2013).

- Mange i minoritetsmiljøene har liten tillit til mediene fordi de føler at de blir fremstilt på feil måte(kilde: Foseide, Sølvi, http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.5971237, tatt ut 11.01.2013).

Sitatene er viktig for å få et inntrykk av hvordan innvandrerne opplever Norske medier fra sitt ståsted i samfunnet. Jeg får et inntrykk av at innvandrere føler seg dømt, men i dette tilfellet er de villige til å rette på det og hjelpe norske medier å forstå og gi et riktig inntrykk videre til den norske befolkningen. Er det riktig at minoritetsgrupper må starte en egen mediebedrift for å beskytte seg og rette opp i andre dømmende norske mediers uttalelser om innvandrere? Norge som liksom skal være et så flott og fint land å bo i? Er det på denne måten vi integrere innvandrer i samfunnet på? Høres det rettferdig ut? Det er nok vanskelig å sette seg i mange av innvandrernes fotspor som inkluderer fortiden deres, men vi burde i det minste prøve å forstå dem og la de selv føle seg inkludert som nordmenn i Norge. Hvis ikke så har Norge mislykket.

Det har vært litt av en dag. Hyperaktivitet, crazy me, videoinnspilling i norsken og generell testing av mitt nye Nikon D5100. Jeg har mye å sette meg inn i og lære. 

Realfagskidsa

Jeg må være allergisk mot sola. Gråter hvergang den er synlig på himmelen, om jeg så ser rett fram eller ned i bakken.

Nå er det gjort. Endelig! Min første tatovering er i boks og det føles helt herlig. Må innrømme at nervene presset på i timene rett før, men med en gang jeg satte meg i stolen og tatovøren startet måtte jeg nærmest le av meg selv. Hva hadde jeg gruet meg til? Smerten var liten og jeg hadde en kile-følelse nedover bena. Når det stakk litt innimellom tenkte jeg på mamma som den er dedikert til. Hun døde av kreft og tanken slo meg "tenk på alle sprøytestikkene hun har fått - dette er bare barnematen for meg". 

Stolt av og kunne bære henne med meg permanent på skulderen.

Det er ikke lett å vite hva en skal utdanne seg til. Jo yngre en er jo lettere er det å bli lik sine foreldre (i gjennomsnitt) fordi en rett og slett ikke har peiling. I dag var jeg på utdanningsmessa i Sandefjord. Det var interessant, men kanskje ikke fult så bra og lærerrikt som jeg hadde håpet på. En ting som viser at jeg har tatt egne initiativer og gjort mye research var når jeg kom til en interessant skole og skulle snakke med representantene og jeg kunne det samme om ikke mer enn det de fortalte meg. 

Jeg var også på tre foredrag. Så klart dro jeg på et foredrag om journalistikk, men ble dypt skuffet. Foredragsholderen jobbet i Sandefjords Blad (lokalt for messa) og fortalte om sin utdanning, erfaring og hverdag. MEN lærte jeg noe nytt? Nei. I mars har jeg jobbet i Tønsbergs Blad i fire år, så mye av grunnen ligger nok der. Å sitte og høre på et foredrag da som var veldig dårlig og representert av en avis som ligger "under" oss gjorde det bare enda mer tragisk. Foredragsholderen var som en venneløs 10. klassing i et nøtteskall. Hun var veeeldig sjenert, leste fra manus og power pointen hele tiden og gjorde ikke noe gøy ut av muligheten til å verve flere fremtidige journalister. Venninnen min og jeg ble enige om at de heller burde ha leid inn meg. Utadvendt, rar og morsom som jeg er ville lytterne blitt fanget av idéen om journalistikkyrket. Det er lite interessant å høre om at arbeidstiden er fra halv ni til halv fire i hverdagene, men at en må være på vakt døgnet rundt. Det å briefe med egne uinteressante artikler når de fleste studenter drømmer stort ga ikke mening. Det var realistiskt, men hørtes ut som om journalisten fra Sandefjords Blad levde verdens kjedeligste liv. Stakkars henne. 

Vi gikk og samlet brosjyrer og holdt mange gode og lange samtaler under selve messa, noe som ga oss et mye bedre inntrykk. Et fåtall av kjekke gutter som sto på stand, men når vi kom til en fra universitet i Oslo var dagen super. Ikke at vi var på sjekkern, men på fremmede steder må jo markedet sjekkes ut! Kleint ble det da veninnen min bestemte seg for å gå videre fordi jeg og representanten hadde en så god tone. Gikk ikke mange sekundene før jeg ble sprutrød og kom løpende etter. 

Jeg har nok ikke blitt så veldig mye klokere, men redd som jeg begynner å bli for å flytte hjemmefra har interessen for utlandet bygget seg opp igjen etter i dag. Det er det jeg sitter igjen med etter messa og mulighetene er mange!

Jeg har alltid hatt mange drømmer, og jeg har alltid hatt store mål for livet. I det siste har jeg kommet i en slags stress-periode. Det er nok flere som kan kjenne seg igjen. Jeg har gått fra å vite til å bli veldig usikker når det gjelder livet etter videregående. Min oppfatning er at jeg begynner å gå tom for tid og får litt angst. Var hos rådgiver på skolen her om dagen, og han skjønte hva jeg mente. Han påstod at det er fordi tiden renner ut og store beslutninger skal taes, men om en velger feil er ikke livet over av den grunn. 

Jeg har alltid vært glad i alt innenfor media. TV, radio, fotografi, blogging og journalistikk. Jeg er heller ikke rett for å skille meg ut eller stikke frem nesa. Å jobbe innefor disse kategoriene er veldig attraktivt blant unge. Mange vil utdannes og det er hard konkurranse om jobbene. Det er en av grunnene til at jeg er blitt så usikker. Rådgiveren mente at jeg måtte stå på mitt. Det er noe jeg kan og virkelig vil. En drøm som ikke må knuses på grunn av press. 

Motivasjonen min er der og den finnes bare for media enn så lenge. Det er mange muligheter og med rett viljestyrke kan en bli hva som helst mener nå jeg. Jeg må gjøre mye research og gjøre meg selv sikrerer. Lage mål og legge planer. Tiden går fort og jeg vil komme i gang - et friår er ikke en mulighet for meg. Nå skal frustrasjon, drømmer og viljestyrke smeltes.

time to grow up. vi er ikke for alltid små. 

Under min nyttårsfeiring fikk jeg høre at jeg burde jobbe med barn, jeg er svigermors drøm, altfor god, og jenta gutter vil gifte seg meg og få barn med.

Godt nytt år alle sammen :-)

Det er den åttende nyttårsaften jeg feirer uten mamma. 2012 var ikke mitt beste år. Jeg fikk prolaps i ryggen, noe som ble en stopper for all trening resten av året og som satte et siste punktum for cheerleading-karrieren min. Samtidig har det vært et år hvor jeg har vokst mye. Jeg startet mitt siste år på videregående og jeg har fått mange nye vennskap. Kjærligheten har vært dårlig - som vanlig, men jeg har vokst der og.

I 2013 skal jeg ha det gøy. Det blir året med størst forandringer. Jeg er offisielt russ, livet skal leves, videregående skal fullføres, jeg skal flytte til hovedstaden og starte min endelige journalist-utdanning etter å ha jobbet frilans for Tønsbergs Blad siden jeg var 14 år gammel. 2013 er året jeg lenge har sett frem til, men samtidig et år jeg gruer meg til. Det blir store forandringer og nye steg på veien i livet. Selv om jeg har sett frem til dette lenge så har tiden gått kjempe fort og plutselig er jeg her. 

5 dager igjen til julaften.

Skolen går utrolig sakte nå som det nærmer seg jul og bursdag. I tillegg er jeg blitt syk for tredje gangen dette semesteret. Denne gangen er jeg heldigvis ikke alene - halve klassen er fraværende. Jeg har hatt influensa, omgangssyken og nå en utrolig kraftig forkjølelse... la meg bli frisk i 2013(?)! 

I gårsdagens media-time snakket vi om sosiale nettverk, et tema vi ganske så sikkert får på eksamen. Vi snakket om bloggere og hang ut "Fotballfrue" som eksempel. Det er stor diskusjon om dagen om hvem som må ta ansvar. Det finnes utrolig mange rosa-bloggere i dagens samfunn, mange på jakt etter oppmerkosmhet og fame. Er du blogger må du selv ta ansvar for hva du blogger om og stå for det i ettertid. Selv om det er blitt en trend å blogge om kropp, er det ikke fair og gi Fotballfrue skylden. Det er lett fordi hun er kjent og har mange lesere, men igjen må vi tenke oss om. Vi velger selv hvilke blogger vi vil lese, og som blogger kan det være lett og følge strømmen om du ikke har et mål med bloggingen din.

Over til noe annet. Vi feiret familiebursdag på søndag. Min aller siste og med alle kakene du kan tenke deg. Det var kjempe koselig og føltes som et jubileum siden jeg fyller 18 år nå til søndag. Til lørdag skal jeg ut og poppe champis klokken 00:00. Can't wait. Endelig min tur. Lille jenta som har sittet og hørt om alle som har hatt oppkjøring og blitt "voksne". Jeg bare sier det... når dere er 50, er jeg fortsatt 49 - én fordel med å være desember-barn.

Nå har jeg hatt toalt tre gym-timer på skolen med eget opplegg på styrkerommet. Ergo-/manuell-terapeuten min sier det er håp for at jeg skal kunne bli et menneske igjen, noe som er kjempe bra! Jeg må være veldig forsiktig, men har bestemt meg for å åpne Spenst-medlemsskapet mitt igjen etter nyttår. Er så gira, og overlever smertene jeg har og får nå, så lenge ryggen ikke stopper opp prossessen med å bli frisk. Jeg skal bli sterk og fin igjen. Har troen nå! Har jeg bestemt meg for noe er viljestyrken med meg på hele veien mot målet.

Musklene og kroppen er faktisk ikke blitt så altfor værst på åtte måneder, men resultatene vil komme raskt ved oppstart igjen. Gleder meg :-)

Jeg skjønner meg fortatt ikke på dere der ut som faktisk kan trene, men som ikke gjør det. Det finnes så mye inspirasjon og glede og hente ved trening og ikke minst er det jo kjempe gøy. Jeg som har vært skadet nå i et år og sittet så og si på stumpen siden april blir veldig frustrert.......

Har vært fraværende NOK en gang. Om tirsdagen hadde jeg min første såkalte gym-time, som gjorde greit vondt etterpå, og da jeg kom hjem tok jeg min første ridetur på 3-4 år! Var kjempe deilig å komme i gang, men svært vondt. Så karma bet meg hardt tilbake med at jeg våknet opp med omgangssyken klokken to, natt til onsdag. Fått litt angst, men det var kanskje karma og kroppen sin måte og ikke la meg rive med videre når jeg egentlig ikke er klar?

Ikke helt i form enda... sliter med matinntak og lav energi, men ellers er livet på topp. Utrolig nok jeg som har hatt mange slitne og trøtte perioder har en fighter inni meg som holder meg glad uansett form. Er herlig :)

Hei og hopp. Jeg tar meg turen innom her i blant, men er fortsatt ikke blitt flinkere. Beklager! Mye som skjer, og jeg føler at livet er på sitt beste samtidig som det er på sitt verste.. kanskje 60/40. Fordelen er at ting kan bli bedre, men jeg har det så bra allerede. 

Det er rart med det. Jeg føler meg på et stadiet i livet hvor ting gjennoppleves. Jeg blir kjent med mange nye personer, men jeg sammenligner de med folk jeg allerede kjenner. Bra eller dårlig? Tanken min er "crap". En skal aldri se tilbake, men se fremover og glede seg og livet. Livet er en gave - det vet alle, men har alle har ikke like oppfattelser og verdier av gaven sin.

Jeg har mye å se frem til som jeg gleder meg utrolig mye til! Ting starter 23. desember på 18-års dagen min, deretter da julen, nyttårsaften, Lana Del Rey i Oslo Spektrum, russeball, russefester, Tryvann, Landstreff i Stavanger, være gæren og leve som jeg aldri har gjort før, flytte og starte et nytt kapittel i livet mitt. Altfor mye å se frem til. Beste blir nok første halvår av 2013. Lenge leve livet!

... til å blogge, være positiv, ha tålmodihet og overskudd. Er det noe jeg er ekspert på så er det å drømme meg bort til fremtiden. Jeg søker alltid lykken etter det bedre. Jeg er altfor lite flink til å sette pris på livet akkurat som det er, men akkurat nå om dagen setter jeg pris på livet nå. 

På onsdag hadde vi vårt første møte for russestyret. Det vil bli mye arbeid, men også kjempegøy. Som redaktør for russeavisa har jeg ansvaret for å skaffe meg min egen redaksjon. Som ting er nå, ser jeg på oppgaven som utfordrende, men sant skal sies.. jeg har ikke prøvd enda. Har ihvertfall planen for promotering klar! Gi meg gjerne tips om hva du ville skrevet om i en russeavis ;)

Utenom skolen bruker jeg mye tid på å se etter leilighet i Oslo. Gleder meg kjempe mye til å flytte, selv om det samtidig blir litt trist. Tønsberg og Oslo ligger bare en times tid fra hverandre, så krise vil det nok aldri bli. Det er fortsatt en stund til, men jeg vil ikke være en av de som må lete etter lielighet i et utplukket utvalg. Jeg vet hva jeg vil ha. 

Jeg er kjent som er person som tenker altfor mye, og jeg er kanksje blitt dårligere til å skrive ned ting her på bloggen, men jeg håper fortsatt at noen av dere faste leserne fortsatt stikker innom i blant.

In the night of death, hope sees a star, and listening love can hear the rustle of a wing.

Jeg synes det blir tøffere og tøffere for hvert år som går. Jeg minnes denne dagen for akkurat åtte år siden som er fredfull dag. Jeg ble vekket til beskjeden om at mamma var gått bort. Det var glimt av sol og jeg sa det var fordi mamma hadde vært snill.

Jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til 18 års dagen min om én måned og atten dager... jeg vet mamma ville vært stolt, andre sier det og, men det gjør bare vondt å tenke på. Jeg ville mye heller hatt henne her. Fått henne tilbake. Jeg vet det er umulig, men det er så mye i livets gang som har skjedd siden 2004. Jeg har vært og er tenåring, gått igjennom puberteten og nå blir jeg myndig. Bare tanken av framtiden og alt som den vil bringe... jeg skulle så gjerne hatt henne med på mitt livs reise. 

20.07.1953 - 05.11.2004

Death leaves a heartache no one can heal, love leaves a memory no one can steal. 

En slitsom og hyggelig uke er nå over. Jeg var så sliten at jeg har sovet i over 12 timer i natt + utpå dagen.

I fjor var jeg i Litauen og nå ett år etter kom de på besøk til oss (i skole sammenheng). Det har vært kjempegøy. Jeg har hatt ei som heter Milda boende hos meg. Vi har hatt det utrolig koselig, så er uvant og litt ensomt nå som de er dratt hjem. Herlig mennesker om en blir kjent med de og ikke bare dømmer de etter nyheter her i Norge.

Vi har vært på selveste toppen av Holmenkollen-bakken, fått omvisning backstage på operaen, vært på ulike museer, utflukter og ikke minst spist masse god mat.

We look so skinny! Wish I lived in this mirror.

Foto: Gintaré Ruzinskaité & rigmorsorensen.com

Nå har jeg vært våken siden klokken åtte. I dag er den første dagen denne uken hvor jeg ikke trenger å ha på vekkerklokke også våkner jeg så tidlig. Er deprimerende. Sovet fem timer i natt, og flydd på do hvert kvarter siden jeg våknet. Begynte å mistenke urinsveisinfeksjon, men nå nå går det litt bedre. 

Jeg elsker å sove og har ikke nok å fylle en søndag med til å våkne så tidlig. Nå er jeg halveis overtrøtt og lys våken! Må lese til en religionsprøve om Islam. Ikke mitt favorittfelt, men kanskje jeg faktisk kan komme i gang siden jeg er så tidlig oppe. 

Jeg er også kommet i russestyret på skolen og blitt redaktør for russeavisen. Kanskje ikke alles drøm, men jeg føler meg heldig for det var akkurat det jeg ville. Ser frem til mye hardt arbeid :-)

Jeg har også valgt temaet analyse av aviser i særemne på skolen. Jeg skal ta for meg Dagbladet og Aftenposten fra 22. juli og en uke frem i tid. Spennende, men mye arbeid. 

Jeg vet ikke når eller med hvem, jeg vet bare at jeg vil sette av noen måneder og ikke reise alene. Jeg har laget med et lite kart om hvor jeg vil ta en langtur. Steder jeg vil reise som vil bety mye for meg.

Ferden vil starte i Norge. Har ikke bestemt meg for første stoppested, men i USA vil jeg først lande i New York. Jeg vil se byen alle snakker om, besøke statue of liberty og Ellis Island hvor jeg har tippoldeforeldre som gikk i land da de emmigrerte til USA. Jeg vet at navnene deres står på "wall of honors" og jeg vil være der og se det med egne øyne. 

Jeg vil også besøke Graceland i Memphis. Pappa har alltid vært en stor Elvis-fan, men har flyskrekk. Å besøke hjemmet og graven hans er historisk pluss personlig for meg i dette tilfellet. Jeg gjør det for pappa. 

Min store drøm har alltid vært å reise til California, så der skal jeg tilbringe noen uker og få opplevd mye. I tillegg har jeg en drøm om å kjøre rundt i USA og sjekke ut det amerikanske hverdagslivet og ikke bare store attraksjoner for turister. Det vil bli en dyr reise, så penger må spares!

We'eee - are never ever ever getting back together *tralala*. Vært på to ulike legebesøk og fått dato og klokkeslett for sesjon del to i dag. Litt av et sammentreff! Blir nok ikke noe med min helse. Ikke at jeg vil heller, er 50/50, hva kan gå gærent? Vil heller starte rett på studier og bruke det éne året på noe annet. Glad jeg er kvinne i 2012 og kan velge.

På bussen i dag så jeg ei dame på minst første som var etter det jeg mener oversminket. I tillegg satt hun og smattet på en tyggis. Da tenkte jeg "dette skal aldri bli meg i fremtiden". Uff... har mine fordommer.

Vi snakket også mer om heldagsprøven på fredag om samliv på skolen i dag. Alle påpeker at de skal bli workaholics, rike og få en lykkelig familie. Da læreren spurte om noen kunne tenke seg og være hjemme med et barn i 10 år var det bare jeg som rakk opp hånden *kremt*. Sant skal sies... jeg ville aldri vært hjemme med ét barn i 10. Jeg kommer kanskje til å være hjemme i noen år om mannen min har rikelig med penger, og jeg får meg en hobby. For meg er familie viktig, men jeg er ikke crazy heller, så ikke missforstå. Jeg lever bare litt i gamle dager med en drøm om å være hjemmeværende husmor som holder huset rent, baker mye og har middagen og humøret på plass til mannen min kommer hjem.

Blitt brunette, så innlegget kan ikke skyldes hårfargen om noen har sterke fordommer.

I valgfaget media jobber vi nå med å lage en nyhetsreportasje på skolen om elever som tar gym som privatist og de nye reglene innenfor faget som er nye dette skoleåret. Sist var vi tom for strøm på kameraet, så vi plasserte oss på biblioteket så vi kunne lade kameraet mens vi hadde en godstol i fokus. Vi plukket ut tilfeldige til å sitte i den og bli med på enqueten våres. Det gav med en skikkelig "Skavlan-følelse". *hurra*

I dag har jeg hatt heldags i sosialkunnskap - et helt nytt felt for meg. Jeg leste mye i forkant og har jobbet så hardt med oppgaven i dag at hodet mitt er helt sprengt. Første oppgaven handlet om konsekvenser for barn og unge i et samlivsbrudd. Oppgave to derimot gikk ut på å drøfte hvordan man kan forebygge samlivsbrudd av ulike årsaker. Har lært og lest så mye at jeg er enda mer redd for å se for meg fremtiden min med en partner, haha.

Nobels Fredspris 2012 blir tildelt EU. Andre som ble sjokket? Det første jeg tenkte var at dette måtte være en spøk. I følge en undersøkelse gjort av RespnsAnalyse på vegne av Aftenposten sier kun én av fire nordmenn at de støtter Nobelsprisen til EU. Den britiske politikeren Nigel Farage, leder i det britiske euroskeptiske partiet UK Independence Party, kommenterte at tildelingen av Nobels fredspris til EU motbeviser den gamle myten om at nordmenn mangler sans for humor. «Dette viser at nordmenn virkelig har humor. EU får "tulleprisen for fred", for de har i hvert fall ikke skapt velstand. EU har skapt fattigdom og arbeidsløshet for millioner.»

Min nye skole-venninne Aldina har et speilrefleks hun kjøpte for ett år siden, men som hun kun har tatt ét bilde med. Er hysterisk morsomt for meg som elsker kameraer generelt og det å ta bilder. Det er et Nikon D3100, som jeg nå har med hjem og tester ut litt for å se om jeg vil kjøpe det. Fra før av har jeg et Olympus-kamera som jeg er relativt fornøyd med i forhold til vårt personlig og innviklede forhold, men jeg vil ha et nytt, bedre, raskere og med flere funksjoner! Hittil ser det lovende ut, jeg elsker jo og bare sitte å fikle med instillinger.

Flesteparten av våre klasserom ser slik ut, med unntak av noen med både nye og bedre pulter og stoler av plast som du ikke før tresmak i rompa av!

Det er en glede å se Lise igjen. Er veldig ensom på skolen uten henne etter at hun bestemte seg for å bytte linje og skole og gå 1. klasse om igjen i år, men nå om dagen har hun praksisplass på skolen "våres" tre dager i uken. Wii!

Kjøper jeg dette kameraet blir det mest sannsynelig mer blogging på meg, for jeg synes bilder er en viktig del av selve bloggingen. 

Å våkne til sol og ta på seg et nytt klesplagg gjør dagen. Det er ikke rart vi jenter alltid sier "Åh, jeg har ikke noe å ha på meg", for følelsen av å ha på seg noe nytt gjør noe med hele kroppen og ikke minst selvtillitten! 

I dag har jeg vært på café med Edvard og diskutert livets viktigste hendelser. Ingenting er som en så god venn som en kan snakke med om alt. Kjipt at han er lærling nå og vi ikke sees daglig lenger. Ensomheten tar innpå...

Nå er jeg klar for innflytningsfest i Sandefjord! En tidligere kollega i Tønsbergs Blad som har flyttet fra Larvik og litt nordover. Blir kjempe kos - gleder meg veldig :-)

Strikket kjole fra HM (trykk på bilde).

OG sko fra DinSko med tjukk vintesåle i.

Less is more, heter den. Jeg er ei jente som er veldig glad i sminke og det å pynte seg ved spesielle anledninger. Til vanlig har jeg alltid brukt flytende foundation fordi jeg er mest opptatt av at huden skal se perfekt ut. Det siste halve året har jeg fått tilbake en tidligere eksem, denne gangen ved hake- og kjevepartiet, så dette er min nye rutine. Ellers er jeg veldig fornøyd med huden min! Det som for meg er det viktigste tilbehøret.  

Jeg glemte å vise hvilken blusher jeg bruker... siden starten på sommeren har jeg brukt en blusher fra Viva la Vida som heter Aloha, men i videoen tok jeg for meg den som lå nærmest som er Sweet Rose fra HM. Jeg bruker ingen dyr sminke, men sånn som foundationen fra Clinique - even better, er min favoritt. 

Jeg har nå sittet og kikket litt, lekt meg og satt sammen to antrekk fra HM. Mye jeg ønsker meg som er stilig denne høsten!

Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt en indre lyst om å bli reporter/programleder på tv. Et talk show hadde vært drømmen, men ikke helt slik som Oprah. Jeg vet at bak gode show ligger det mye arbeid og god journalistikk og research. En skal ha god erfaring og gode medarbeidere. Denne drømmen er en av mine få som kan kombineres og måles opp med journalistikken. 

Oprah er en utrolig duktig programleder som har holdt koken i flere tiår. I Norge kan vi sammenligne den typen program med Skavlan som går hver fredag på Nrk, men jeg savner amerikanisering i norske talk show. The Ellen DeGeneres Show er et annet kjempe stilig og typisk amerikansk underholdningsprogram som får opp humøret i alle seerne. Jeg skulle ønske vi kunne laget et slags kombinasjonsshow av disse to her til lands. Det hadde vært kjempe kult. Det er to helt ulike sjangre som blandes, men med hardt arbeid kunne resultatet blitt bra. Dype historier, hverdagsglede, humor, herlige gjester og gode tips. Jeg har ikke satt meg ned og tenkt så nøye over denne idéen, men jeg vet det kunne blitt en slager. Vi trenger innholdrike tv-show hvor publikum kan identifisere seg på nært hold og live. Ikke bare igjennom reportasjer. 

Min skolestrategi er å fokusere på meg selv, ha gode rutiner, gjøre mye lekser og skolearbeid og la gutter ligge på hylla. Ingen seriøse forhold før sommeren 2013. fungere veldig fint faktisk. 

En annen skolestrategi er å ikke la ungdomlivet ta overhånd. Jeg er ikke atten, men jeg skal heller aldri bli og være som et flertall og dra ut hver helg. Tenk på hva dette gjør med helsen deres. Ufokuserte, kanskje overtrøtte og slitne etter helgen. Helt upplagte med mindre de har en super brain. Do your homework and do not be disturbed. Do your best and do not regret. Livet har så mye å by på, men når det er skole som gjelder er det viktig å ta vare på helsen. Det er en grunn til at vi har ferier.

Jeg elsker kosthold og trening, noe jeg ble veldig interessert i etter å ha kommet ut av min overvekt i 13-års alderen på egenhånd. Nå har jeg ikke hatt en ordentlig treningsøkt siden april, noe som er snart et halvt år siden. Mange kan lure på om jeg ikke har gått på veggen for lengst. Det har vært og er fortsatt tøft. Ryggen har kommet seg et skritt på bedringens vei - endelig! Den daglige smerten og de sterke smertene som oppstår er ikke å sette ord på. Det sliter veldig på humøret og helsen min. Mens mange sitter på ræva og ikke kommer i gang med å trene (selvom muligheten er der), så er mitt eneste ønske å få kjørt meg med en ordentlig god treningsøkt med hard styrketrening. Min favoritt! 

Det å gå så lenge uten å trene ordentlig har gjort meg mye svakere. Både når det kommer til psyken og ikke minst hverdagen. Jeg har en liten redsel for det å trene igjen. Etter å ha vært så glad i muskler for så og nesten ikke ha gjort noe på et halvt år gjør at jeg gruer meg til å komme i gang igjen. Jeg vet at når jeg kommer i gang går det ikke lenge til jeg er tilbake. Eneste er at denne gangen må jeg starte på nytt og ta ting rolig. Uten treningen er også kostholdet vanskelig - noe som setter meg på prøve.

Jeg hadde en drøm om å jobbe som personlig trener og kostholdveileder. En drøm som nå nesten er død. Jeg har fortsatt lyst, men enn så lenge har jeg satt den drømmen på vent.

Det er kanskje ikke så forståelig for lesere utenifra, men jeg savner mitt sunne meg. Det å føle seg opplagt, vite og kjenne at kroppen jobber og ikke minst det å se frisk og rask ut. 

Har ikke så mange bilder, så disse er fra 2011.

Hei og hopp, nå er jeg endelig kommet hjem for dagen. Etter en lang dag på skolen dro Nima og jeg videre på kino for å se "Til Ungdommen" som vi har fått i oppgave å se innen en viss dato i faget politikk og menneskerettigheter. Det var en utrolig sterk og god film. Om du ikke er interessert i politikk kan den kanskje bli litt lang i lengden... uansett mener jeg at alle kan lære mye av å se den. Jeg synes det var gøy å få et innblikk i de ulike ungdomspartiene. 

Sminkefri og gira! Noen dager bryr man seg bare ikke... Det er jo det indre som teller, right?

Da jeg la meg i går kveld bestemte jeg meg for å leke dø. Er helt utslitt etter uken som er gått! Sov 12 timer i natt og siden det har pus og jeg ligget langflate på sofaen begge to og sett på tv. Hadde jeg vært litt mer opplagt hadde jeg tatt innspurten på bilteorien, men har funnet ut at jeg må søke om å ta den, så jeg har plutselig mye bedre tid enn planlagt. En tåpelig regel spør du meg. 

I dag er det 99 dager til jeg fyller 18 og 100 dager til julaften. Hurra!

Liker ikke å sove alene om natta, så "bamse" er min gode trøst. 

Jeg har fått tilbakemelding fra flere at de savner bloggingen min. Noen savner også innlegg om kosthold og trening. Sannheten er så enkel som at skolen er i gang og jeg prøver å fokusere 100 % på den det siste året. Trenings- og kostholdsinnlegg har jeg ikke så stor lidenskap for å skrive i og med at jeg har hatt treningsstopp siden april. Gikk på en måte på veggen etter det. Ting er blitt bedre og rumpa er blitt bredere, så kanskje dere vil høre mer fra meg fremover. Gode trenings- og kostholdsinnlegg kommer etthvert det og. 

Nå har jeg gjort det lettere for dere. I stedet for å skrive inn bloggadressen min som noen synes er komplisert, så kan dere nå skrive rigmorsorensen.com. Da videresendes dere direkte hit! Får håpe dere benytter dere av min tekniske utvikling også har jeg fått ny mail som jeg er tilgjengelig på! blogg@rigmorsorensen.com.

Var hos en veldig dyktig fotograf på onsdag, så venter på bilder for å friske opp bloggen.

Nikolai er på overnatting. Her kommer noen bilder fra vi besøkte en lekeplass for et par timer siden. koselig♥

Den siste uken har vi sett på et program i sosialkunnskapsklassen som handler om polstret barndom. Dokumentaren handler om overbeskyttsomme foreldre som knapt vil slippe barna ut av syne, fordi de er redd for farene som kan skje om de gjør det. Sannheten er at verden aldri har vært tryggere, men selv om statistikkene viser det er gatene i USA fortsatt tomme. Er det rett å sette GPS's på barna, ringe leirskolen for å høre om barnet har det bra, eller i det hele tatt fullbooke uken for å holde barnet underholdt hele tiden? 

Dette er en dokumentar som er svært interessant og verdt å se. Den tar for seg ulike oppvekster, teorier om utvikling og dagens barn i forhold til for 50 år siden. Kanskje en liten oppvekker for mange.

Se den HER.

Tilgjengelig på NRK nett-tv til 12. september 2012.

Hei og hopp. Nå er straks den første skoleuken allerede over. Jeg har hatt mine første timer og kommet meg igjennom alle fagene. Det er mye spennende på pensum i år, og 3. klasse ser ut tl å bli det beste året på videregående. Det ligger mye vekt på å bli forberedt til videre studier, noe jeg liker veldig godt. I år fortsetter jeg med programfagene Entreprenørskap og Bedriftsutvikling 2, Medier og komminikasjon 2 og har to nye; Politikk og menneskerettigheter og sosialkunnskap. Dette er veldig nyttige fag for meg å ta med videre etter videregående, men jeg må innrømme at politikk og menneskerettigheter er det programfaget som kommer til å bli tyngst å komme seg igjennom dette året. Flesteparten av de som går i klassene i de to nye fagene mine hadde sosiologi i fjor, så de ligger nok foran med en fordel. Vi får se - jeg skal ihvertfall klare det like bra!

Jeg har ikke vært så flink til å blogge i sommmer, og jeg har mistet en del bloggere på grunn av dette. Grunnen er fordi jeg ikke blogger bare for å blogge som mange andre oppmerksomhetssyke, men jeg blogger når jeg har noe på hjertet og vil dele det med dere. 

I morgen er det første skoledag og jeg begynner i 3. klasse. Uansett hvilket trinn jeg starter på, så har jeg alltid blandede følelser for første skoledag. Jeg er kommende russ for 2013 og etter det starter livets skole, hvor ting er opp til meg. 

Det blir et hardt år med mye skole for min del, men det er bare å stå på og holde motet oppe. Jeg skal ihvertfall prøve :-)

Om jeg ikke er her, finner dere meg alltids på instagram.

Follow me.

I dag har pus bursdag og fyller hele 11 år! Hurra♥ 

Da jeg startet i første klasse på grunnskolen kjente jeg ingen. De fleste hadde gått i samme barnehage og allerede knyttet gode bånd til hverandre. Som regel starter vi i barnehage i «hjem-kommunen», men jeg gikk i Sandefjord fordi mamma jobbet der. Det er grunnen til at jeg aldri kjente noen før skolestart. Når barn er så små blir de fort lekekamerater, og det finnes få fordommer. Jeg vokste aldri opp med en spesiell bestevenn. Jeg har hatt noen, men aldri noen jeg vil se tilbake på om ti år og si «vi var barndomsvenner». Mot slutten av barneskolen husker jeg det var laget klikker i klassene. Klikker man kom til å ha rundt seg ut ungdomsskolen og kanskje til og med videregående.

Jeg har alltid ønsket og være en del av en «klikk», men av erfaringer, oppvekst og nåtid er jeg glad jeg aldri har vært med i en. Jeg tror det er fasiten på at jeg er blitt den jeg er. Det styrker meg. Jeg misliker uansett store jente- og guttegjenger. De gjør meg kvalm. Det handler som regel bare om dem selv. Regler, sladder og ikke minst drama. Er så glad jeg slipper unna det siste. Særlig jente-drama irriterer meg bare av tanken. Et ord ? barnslig.

Jeg husker godt da vi begynte med klemming. Alle klemte hverandre når vi sa hei og hade. Vi var liksom blitt ungdommer, så dette var kult og mer voksent. Dette tok vi med oss videre til ungdomsskolen. På ungdomsskolen var vi elever fra ulike barneskoler, så folk ble mer fleksible når det kom til vennskap og vennegjenger. Samtidig var nok denne tiden det stadiet hvor alle var mest knyttet til hverandre. Jeg fikk også mine beste og sterkeste vennskap. De har ikke vart fram til i dag, men det er gode minner. De sterkeste vennskapene gjorde at noen valgte å søke på like linjer og/eller videregående skoler. Å gå ut av ungdomsskolen var på en måte vårt første skritt ut i verden på egne ben, så jeg forstår noen. Kanskje de valgte likt for å ikke skilles, siden de var redd for å ende opp alene. Alt dette er teit tankegang! Vi var unge og ikke alle visste bedre. Det er jo ikke lett å vite hva du vil bli i en alder av 15 år, derfor er det nok lett og henge seg på et tog.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg nesten den samme følelsen som i første klasse på barneskolen. Jeg kjente ingen, men kom i samme klasse med to gutter jeg hadde bekjentskap til fra ungdomsskolen. Jeg startet på en videregående i nabokommunen for å komme meg bort fra der jeg er vokst opp og bor, og jeg angrer ikke et sekund.

Nå står jeg her igjen.

Jeg er i ferd med å starte mitt siste år på videregående. Dette er året hvor jeg må bestemme meg for hva jeg vil med livet og hvilke veier jeg skal følge videre. Nå er det på tide å være ego. Jeg synes ingen skal føle seg knyttet til noen, for det er på tide å gi slipp på ungdomstiden og vokse opp. Livets skole skal starte og alt er avhengig av deg selv.

Yes, jeg er på biltreff med daddy. Jeg var med allerede første sommeren etter jeg var født, og har vært med nesten hvert eneste år siden det - med unntak av de siste årene. Dette er den eneste gangen i år hvor jeg er med, årest siste for sesongen og mitt siste som jeg må være med på før jeg fyller 18. Stemningen er god som alltid. Andre som ser dette miljøet utenfra synes kanskje det er harry, men dere må også innrømme at det er litt tøft!

God-bilen som jeg har vært passasjer i siden jeg ble født.

Denne synes jeg var stilig..

Halden'12

Kjempe søt!

HM, 249,-

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir deprimert av å se på cheer-treningene. De andre er kjempe flinke, men det og være der uten å kunne gjøre noe selv er en større pekepinn for treningsstoppet mitt. Nå begynner jeg snart på min fjerde måned med treningsstopp. Jeg er blitt bedre, men det hele har satt en stopper for livet mitt. Jeg elsker å trene! Jeg var overvektig som liten, og etter vekttapet mitt i 2009 har trening vært en stor del av livet. 

Siden jeg gikk ned oppimot 20 kg har jeg fått mye respekt og beundring av både kjente og ukjente. Jeg har også en drøm om å bli peronlig trener og gå den veien etter videregående for å kunne hjelpe andre i ulike situasjoner hvor trening kan spille en viktig faktor for livssituasjonen. Enn så lenge er planen på hyllen, for jeg har selv en langt vei å gå for å bygge meg opp og komme tilbake igjen den dagen jeg får klarsignal. Vi får se hva høsten bringer ;-) Jeg får den dag i dag fortsatt mail fra ulike lesere som vil ha mine tips når det kommer til trening, kosthold og vektnedgang. Jeg er ingen ekspert, men gir sunne tips etter mine erfaringer.