Girls night



Ikke alle når igjennom nåløyet

Forrige uke så jeg en dokumentar kalt ?Race to Nowhere?. En dokumentar som utfordrer nåtidens tankegang om hvordan vi forbereder barn for suksess. Vi får flere hjerteskjærende historier av studenter fra hele USA som har blitt presset "to the limit" av en overdrevent hektisk hverdag med for mange prøve og press til å oppnå ?Race to Nowhere?-poeng til en stille epidemi i amerikanske skoler. Flere elever jukser, fordi de ikke er engasjerte. Elevene lider av stress-relaterte lidelser, depresjon og utbrenthet, som igjen betyr at unge mennesker ankommer college eller arbeidsplassen uforberedt og uinspirert.

Som nordmann kan jeg kjenne meg igjen i mye av hva som blir vist I dokumentaren, men jeg tror presset er verre her I USA. Kanskje det ikke nødvendigvis er verre, men forskjellig hvordan vi opplever denne stress-kulturen i de to ulike landene. Det er skole-strukturen som er hovedproblemet som tas opp I dokumentaren. Unge sjeler streber etter å få de beste karakterene, for å komme inn på de beste skolene, i håp om å få den beste jobben og tjene overdrevent med penger. Dette er hva som definers som ?suksess? I dokumentaren. Jeg føler også at det er slik hjemme i lille Norge. Er du virkelig suksessfull og lykkelig om du har klart å stå I mot presset? For noen ? muligens? For andre - langt I fra. Jeg mener dette er status-relatert. Kulturen i dag har også gjort stresset verre, fordi alle kjemper om toppkarakterene, drømmejobben og den beste jobben. Før i tiden var det enklere å være topp-student, fordi konkurransen ikke var så stor. Nå kjemper alle om det samme, og det sier seg selv at svært få vil nå igjennom nåløyet. For de resterende blir det et ?Race to Nowhere? med bieffekter som stress, depresjon og utbrenthet, og i et worst-case scenario, selvmord, fordi du ikke er bra nok for denne verden.

Skolene krever høyer karakterer i dag enn tidligere, og pensum er overdrevent stort. Med mye pensum og utallige tester, hvor forventer skolene at all kunnskapen skal lagres? I dokumentarer kan vi se juksing som et resultat i et forsøk å minske stresset og få best mulige karakterer, mens to uker senere er kunnskapen borte, også grunnet pugging og lagring av kunnskap I korttidsminnet. Er det virkelig slik vi vil at nåtiden og fremtidens unge skal vokse opp? For ikke å snakke om mengden lekser som gis ? spesielt her I statene. Skal du ha topp-karakterer, så kan du gi opp hva vi kaller fritid med en gang. Er det verd det? Fortjener ikke alle unge en fritid til å gjøre hva de vil? Hva skjedde med tiden hvor det å kjede seg var sunt? I form av at barnet satt der uten noe å gjøre, kun undrende over hva h*n skulle finne på? Jeg vil ikke la mine barn vokse opp uten en barndom, som elevene i dokumentaren blir fratatt. Mine barn skal kunne hva de lærer, være inspirert til å gå på skolen og lære, og samtidig få nyte friheten de har som unge. For før eller senere i livet kommer stresset kanskje uansett, pga. jobb og familieliv. Kanskje vi voksne også kan ta dokumentaren i betraktning og relatere til oss selv i voksenlivet? En ting er sikkert og det er at vi må gjøre en endring I hvordan skole- og familielivet er nå til dags. Om vi ikke gjør det, hva vil konsekvensene I fremtiden da bli?

Hvordan det er å flytte alene til utlandet

Å flytte var både en spennende og skremmende prosess. Først nå føler jeg at jeg har klart å slå meg til ro, og det tok meg en halvannen måned. Jeg stortrives og liker kulturen, naturen og stedet. 

Jeg har alltid ved en selvstendig og uavhengig person, så den største forskjellen for meg er å bo sammen med fire andre jenter. For det første så har jeg aldri vært en stor fan av jenter generelt, og for det andre så skjønner jeg nå hvorfor. Jenter er eksperter på å lage større scenarioer ut av relativt små problemer. At de orker! Noen ganger tar de energien fra meg nettopp på grunn av dette. En drømmedag vil være å våkne opp til "God morgen", smil dagen lang og ingen negative kommentarer. Kanskje jeg rett og slett ikke passer helt inn i det lille samfunnet vi har i leiligheten vår. En annen grunn kan være at jeg er for vant til å være for meg selv at jeg ikke er endringsdyktig nok i forhold til omstendighetene. Jeg vil ikke dømmes under hverken av de to, for jeg filosoferer fortsatt og forsøker å finne ét svar. Det er dog verd å nevne at jeg har forsøkt å tilpasse meg omstendighetene uten mye hell. Et viktig spørsmål å huske på er; skal man virkelig ofre så mye at man må endre seg som person for å passe inn? Nei, er svaret mitt. Det ville bare vært trist. Den du er som person er unik, og husk at det finnes over 7 milliarder mennesker på denne kloden. Det er ikke nødvendigvis meningen at vi skal finne liknende individer som oss selv kun ved valg vi tar i livet og tilfeldigheter.

Som internasjonal student er det også en del ekstra bagasje som følger med. Hvor endringsdyktige er egentlig mine samboere? Tar de for gitt at jeg skal være, eller bli som dem?

#313

















Føler meg som et romvesen

Amerikanerne er ikke de som vet mest om Norge. Flere tror vi ikke har vårt eget språk, men engelsk som morsmål. Andre har hørt om de flotte fjordene og Magnus Carlsen. 

Kort sagt så elsker jeg alt her. Jeg stortrives og har ikke hatt hjemlengsel én eneste gang enda. Ikke at jeg er typen til det heller, men jeg føler meg hjemme her og finner meg raskt til rette. Det er akkurat som jeg forestilte meg og vel så det. Det er fortsatt surrealistisk at jeg er her.

I dag gikk jeg for første gang på butikken alene. Det er som en egen verden. Det så klart uvant at de selger alkohol i butikken, men de selger så mye annet rart også. At brødet ikke skulle stå opp til standarden min var jeg forberedt på før jeg kom. Visste du at amerikanerne har sukker i alle brødene sine? Helt utrolig. Alle vanlig matprodukter er også annerledes. Nesten alt har sukker og en overdrevet mengde karbohydrater i seg. Jeg er blondinen som leser bak på alle etiketter og ser ut som jeg har landet fra en annen planet. 

I dag fant jeg faktisk en grovere type av Wasa knekkebrød. Hurra! Ikke de jeg skulle ønske at de hadde, men bedre enn ingen knekkebrød og kun hvitt brød med sukker. 

Vi i Norge er vant med å bruke plastposer i søppelkassene våre, mens her må jeg kjøpe søppelposer i butikken. Du kan til og med velge om du vil ha lavendel- eller sitruslukt på de! Amerikanere er utrolige. Det virker lettere å leve her, fordi det er så mange småting vi gjør som de aldri en gang har tenkt på. Hvorfor har de ikke ostehøvel for eksempel? Og kjøkkenklut har de ikke engang hørt om. Flere eksempler vil komme med tiden. Bare det at de bor hjemme og blir pleiet som babyer til de blir fulgt til college av foreldrene sine er merkelig for meg. Å begynne på college er visst deres første voksne skritt i livet. Mange synes til og med det er dyrt med matvarer fordi de ikke er vant med å handle og styre økonomien selv. Jeg føler meg over gjennomsnittet selvstendig her jeg sitter - og jeg er stolt av det. 





College Creek

Mitt første innlegg fra USA. Etter en lang flytur med to mellomlandinger landet jeg på verdens minste flyplass fredag 14. august i Arcata, California. Skolen starter ikke før neste mandag. Derfor er jeg helt alene i leiligheten - foreløpig frem til tirsdag. Jeg har funnet meg raskt til rette og skaffet meg amerikansk mobilnummer allerede på lørdag. Jeg har også vært downtown i Arcata og sett, handlet mat, blitt kjent med campusområdet og så vidt vært innom Redwoods-skogen bak skolen. Det er så vakkert her. Akkurat som jeg leste og forestilte meg med skogen bak skolen og stranden nedenfor sentrum. Det "eneste" stedet jeg ennå ikke har besøkt er stranden. 

Det er en veldig liten by - noe jeg liker. De lokale kaller Arcata for en gå-by fordi avstanden mellom steder ikke er så stor. Byen er mest kjent for sine familiebedrifter. Skal du i kjente butikkjeder må du til Eureka - i hvert fall ut av Arcata sentrum. 

Ankomstdagen (fredag) følte jeg skoleområdet virket så stort. I dag, søndag, føler jeg meg mer kjent og skolen virker ikke like stor til trots for at den er det sammenlignet med Norge. Jeg liker å kalle campus for en liten by i seg selv. Det er mange trapper her. En jeg hang med på lørdag spurte om jeg visste hva skolen het da vi kom tilbake fra byturen. Forkortelsen er HSU, så jeg svarte Humboldt med et spørsmålstegn på slutten, fordi spørsmålet var så dumt. Da sa han: Nei, det er ikke riktig. Svaret var "Hills and Stairs University". Fikk meg en god latter!

Den største forskjellen så langt er høfligheten til amerikanerne. Uansett hvor jeg rører meg, så lenge jeg er utenfor leiligheten, så hilser folk. Det er så uvant og jeg føler meg nesten frekk fordi det ikke normalt for meg. Jeg blir like sjokkert hver gang, men det er sååå hyggelig. Ikke alle hilser så klart, men flertallet. Sammenlignet med i Norge, så føler jeg meg synlig og velkommen ute blant folk. 

Jeg har allerede mye å dele på bloggen. Mange tanker og inntrykk suser rundt i hodet mitt. Skal heller prøve å blogge oftere eller tematisk fremover.

Nå er det solnedgang og kveld her, så god morgen alle nordmenn!







Kun mobilbilder så langt. Har med kameraet, så kvaliteten vil bli bedre med tiden.

Hvit Tiger

En foredragsholder som har fått opp øynene mine ekstra de siste dagene er Sigurd Granmark. Nå jobber jeg også ekstra mye med informasjon om han.

En beskrivelse han har av endring er hvordan jeg har følt det i lang tid nå;

 

Endring er vondt i starten,

kaotisk i midten

og fantastisk på slutten.

 

Disse ordene er en oppsummering av livet mitt. Det er deilig å finne en mening og betydning, og ikke bare ha mange tanker. Denne mannen motiverer meg om dagen.

Saturday breakfast

Havregryn med nøtter og jordbær, vannmelon, vann med C-vitamin & Kaffe.

#LoveWins


En historisk dag for USA! Homofile har nå en grunnlovsfestet rett til å gifte seg med hverandre i alle USAs 50 delstater. Kjærligheten vinner og likestillingen viser synlig vei og fremgang.

Playing with NIKON

Jumpsuit

Hannah er gavmild om dagen, og jeg er stolt arvtaker. Prøver å ikke kjøpe så mye nytt i og med at jeg snart skal flytte utenlands. Glad jeg likevel får en del "nytt" uten å måtte bruke penger.



Summer glow

Fikk denne nydelige sommerkjolen av Hannah før vi dro ut på lørdag.




Tinderella

Som de fleste andre på min alder er også jeg på Tinder - en morsom dating-app. Når det generelt kommer til relasjoner i sammenheng  med at jeg skal reise, så er mye sårt. Noen nedprioriterer meg, i tillegg til at jeg selv har begynt å føle på det at jeg skal dra, og ikke vil involvere meg for mye med nye relasjoner. 

Nå har jeg tatt steget videre! Med et pluss-abonnement på Tinder kan du sveipe hvor du vil i hele verden. Og jeg sveiper nå der hvor jeg skal flytte. Humøret er på vei opp. Med imøtekommende amerikanere som med glede forteller om stedet, føles det nå mer realistisk at jeg skal flytte. Før hadde jeg kun et stedsnavn uten så mye kjøtt på beinet. Nå vet jeg litt hvordan det ser ut der borte, hva jeg burde gjøre når jeg kommer dit osv.

 

  • Steven Spielberg har blant annet brukt Redwoods som location i en av Jurassic Park filmene sine (noe jeg synes jeg kjempe kult!)
  • Mannen som oppfant Svampebob Firkant, Stephen Hillenburg, har vært tidligere elev ved HSU.
  • Fem minutter fra skolen er det laget en park i skogen hvor man kan sitte å studere blant alle de store trærne!
  • +++

 

Jeg begynner å kunne danne meg et bilde av stedsnavnet. Det er herlig! På tinder har jeg også truffet en del elever ved skolen, som forteller mye fint, og ut fra deres egne erfaringer mener at jeg vil trives godt. Det virker også som en stor greie at jeg kommer hele veien fra Norge for å studere på et så lite sted. 

Jeg gleder meg!


Vi heier opp bølgen av kroppspress

Kroppspresset i sosiale medier er rykket opp og frem på dagsorden i flere ulike medier de seneste årene. Noen snakker om at det var bedre før, og at det er ulike medier og markedsføring sin skyld på grunn av kraftige retusjeringsteknikker. Hvem er det egentlig som skaper kroppspresset i 2015?

Vi kan lese om ulike bildetrender i sosiale medier. Det handler om å være fit og veltrent, og vi skal spise den sunneste maten for å se best mulig ut - noe som resulterer i flere og flere lettkledde bilder hvor mennesker skal vise frem den perfekte kroppen sin. Siden sosiale medier begynte å utbre seg på 2000-tallet, har det vært "forbudt" å publisere bilder eller innlegg om hvordan man egentlig har det - realiteten. Sosiale medier er hovedsakelig menneskers boble hvor livet fremstilles som helt perfekt - selv om vi alle vet at ingen er perfekte. I ny og ned får mennesker skryt for å ha publisert et ærlig bilde eller innlegg. Det skal ikke skjules, men i hverdagen handler det mest om å skryte av sitt perfekte selv. 

Svært mange skylder på medier og markedføring for det store perfeksjonismefokuset. At magasiner publiserer sterkt retusjerte bilder av kjendiser og modeller, og at det er dette som får oss i dag til å få usunne spise- og treningsvaner. Men er det egentlig derfor? 



Medie- og PR-bransjen har retusjert modellene sine i nesten eller minst 100 år allerede(!). Så kom ikke her å skyld på det. Selv om ikke Photoshop eksisterte tidligere, fantes det et flertall andre teknikker for retusjering, som i dag faktisk har ført til eksistensen av Photoshop. Det som har endret seg er kvaliteten på produktene. Her er et eksempel fra 1930-tallet:

Den gang var det mer tidskrevende å retusjere, men fotografer retusjerte bilder i like stor grad som i dag. 

 

At det var mer akseptabelt med former før enn i dag er også bullshit når det kommer til magasinforsider - synes jeg. Bare ta en titt på tre ulike forsider fra 1950-tallet:



Jeg mener det er vi, og egoismen i oss selv som skaper dagens kroppspress. På grunn av perfeksjonismeboblen vi lever i ønsker vi alltid å være bedre enn andre mennesker. Egoismen er høyere enn noen gang. Det er svært få å se ute i dagens gater... av både barn og voksne om kveldene (sosialisering). Om du tar deg en spasertur gjennom byen er det også svært få som smiler eller sier "hei" i Norge - med mindre man kjenner hverandre veldig godt. Det virker som at vi alltid skal være et hode høyere enn de rundt oss - gjerne med en nese pekende i været som signaliserer: "jeg er bedre enn deg". 

På jobb for en ukes tid siden spiste vi ferske kanelboller. Da overhørte jeg en kollega si: "Jeg snapper ikke det her for å si det sånn. Det får heller bli av en joggetur i kveld." Hvorfor skal det ikke være etisk lov og riktig å vise at man nyter livet og koser seg? Vi heier opp bølgen av kroppspress selv. Om mediene ikke skriver om slanke- og treningspress, er der fedme og overvekt som leder medieforsider. Hva med en mellomting? Kan ikke hver enkelt av oss være et forbilde for hverandre i samfunnet. Uavhengig av alder. For uavhengig av alder er visst presset like stort, med mindre du er blitt så gammel at du har begynt å gi mer faen. Allikevel om du gir faen, synes jeg mange av dere er opptatt av perfeksjonisme, egoisme og å være bedre enn andre. Hva med å dele realiteten? Psyken til alle vil bli bedre, og vi kan leve et mer avslappet liv - alle sammen.

Du må ikke bli kanin eller treningsnarkoman for å se best ut, og bli akseptert i dagens samfunn. Alt handler om spising og trening med måte. Det er egoismen i oss selv som sier at du må trene 5 dager i uka og ikke spise sukker. 

Drømmemorgen

Hver onsdag har jeg fri fra jobb og benytter muligheten til å ta livet med ro. I dag sov jeg til jeg våknet av meg selv, spiste en bedre frokost og gjorde noen fleksibilitetsøvelser sammen med en kopp kaffe og Orange is the New Black i bakgrunnen. Perfekt! 

Fleksibilitet er noe jeg må øve på. Etter prolapsen i 2011/2012 sliter jeg med å bøye ut knærne og holde føttene rett. Mye har gått skjevt for å si det slik. Det føles stramt og noen ganger klaustrofobisk.

Jeg er heller ingen fan av tidspress, og synes dagene går raskere for hver dag som går nå. Det er stressende og noe jeg må venne meg å leve med. 

Når det kommer til USA, så gjenstår kun å få igjen eksamensresultatene mine, få godkjent studielån av Lånekassen, og booke flybilletter. Krysser fingrene for at alt går som det skal snarest mulig nå. Jeg har flyttet hjem til barndomshjemmet. En utfordring i seg selv, ettersom jeg foretrekker et godt privatliv og selvstendighet.  

Å leve i sorgen

Et savn vil alltid være der. Rollen kan aldri erstattes av noen. Følelsen av å leve i sorgen - som alenebarn og datter.

 

Vi snakker sjeldent om mamma. Det kapittelet er lukket. Det er det for meg også, men jeg vil alltid ha en side av boken åpen.

Ja, det er vondt og ja, jeg tenker på mamma hver dag - selv om det ikke synes utenpå. Jeg bruker ikke haugevis av energi på å tenke, for det gjør meg bare trist. Noen situasjoner får meg til å tenke mer enn andre.

All tenkingen tror jeg startet etter mamma døde. Jeg kan ikke huske å ha tenkt så mye på alle slags filosofiske spørsmål før det. Jeg hadde så mange spørsmål, og visste og vet at jeg vil få flere, uten nødvendigvis å få svar. Jeg har ikke nærskap til særlig mange historier og fakta fra jeg var liten - det ble begravet med mamma. Akkurat som historiene om henne. Det hender jeg får noen minner delt av eldre familiemedlemmer og venner, men det skal alltid ende med å være så trist. Det er så mye jeg ikke vet, men som jeg har valgt å lage mine egne oppfattelser av etter hvordan jeg trekker trådene og analyserer det jeg vet.

Hun var livlig, smilte og lo mye. Det husker jeg. Hun var også glad i et glass i hånda og røyken mellom to fingre i den andre. Det har jeg blant annet sett på bilder. Det er herlig å få et "liv" til mennesket som minnene er så få av.

 

Det som minner meg mye på savnet er møtet med andres foreldre. De fleste har to foreldre. Om de er skilt eller ei spiller ingen rolle, selv om det er problematisk kanskje for de det gjelder. Men tenk å ha to foreldre i livet? Å se noen krangle med moren sin gjør vondt. Det er en virkelighet jeg ikke kjenner. Jeg ser bare det positive med å ha en mamma. Ei som alltid har villet deg godt i livet.

Helt fra barneskolen kan jeg huske venner som synes at mye mødrene sa var teit. Jeg tenkte bare at jeg skulle ønske jeg var i deres sko i stede for, fordi de taklet det så dårlig (normalt for dem). Jeg skulle så gjerne vært en av de... Hatt en sinna mamma, som innerst inne vil deg godt. Bare få kjenne på følelsen hadde betydd så mye. For det handler om kjærlighet, men den kan være vanskelig å se før det er for sent og/eller livet kommer i perspektiv.

 

Nærskap er noe jeg ikke er god på. Omsorg har jeg mye av i blodet, også takket være alt jeg har vært igjennom med mamma. Jeg tok tidlig ansvar og ble fort veslevoksen. Mange ganger var det jeg som til syvende og sist satt igjen med mamma, passet på henne, og dro hun med i rullestol på bytur den siste sommeren.

Jeg følte nærskapsfølelsen forsvant med mamma. Jeg øver på den nå, men det er en tung sperre å komme seg forbi. Det merkes hvis venner har vært eller er lei seg. Det er vanskelig for meg å gi de den varme klemmen eller hånda på skuldra. Det ligger ikke i min natur. Jeg føler meg litt tom... det er mye som mangler i personligheten min som jeg tror jeg kunne vært komplett med om mamma fortsatt hadde levd.

Det samme gjelder og noen nære blir alvorlig syke. Jeg har vanskelig for å forholde meg til det. Kanskje er det fordi jeg fortsatt har så mange følelser og smerte etter mamma. Jeg klarer ikke å se virkeligheten ved andres sykdom. Eller jeg forstår at folk er syke og at det er alvorlig, men jeg er redd. Redd det samme skal skje, som skjedde mamma - at hun døde. Derfor har jeg vanskelig for å involvere meg selv om jeg kanskje burde det. Det er bare en vondt følelse.

 

Å snakke om henne skjer også sjeldent. Oftest er det jeg som drar opp temaet, fordi jeg plutselig får et spontant minne. Da må jeg si det høyt og dele det, selv om det ikke nødvendigvis er relevant eller interessant for de jeg er med. Jeg er heller ingen person som introduserer meg med at moren min er død. Som regel kommer det naturlig frem eller at jeg forteller det når det er gått så lang tid at det nesten virker unaturlig at jeg ikke har nevnt henne eller fortalt noe om min mamma. Jeg skulle ønske folk var flinkere til å stille spørsmål. Det virker som om mange ikke vet hvordan de skal forholde seg til min situasjon. Som sagt er det vondt, men det er så godt å snakke om henne. Jeg blir ikke sur hvis temaet kommer opp. Jeg blir heller lettere og livsglad. Selv om hun bare delte under 10 år av livet mitt med meg, så er hun allikevel en av de største brikkene i livet mitt. Hun vil alltid være med meg.

 

Tanken som har slått meg flest ganger opp gjennom årene er; "Ville mamma vært stolt av meg nå?". Og hvis jeg synes mye er tungt, for eksempel på vei mot et mål som nå når jeg skal flytte til USA, så tenker jeg; "Gjør mamma stolt".

Å spørre meg selv om mamma ville vært stolt er også en av de såreste. Hvis familiemedlemmer leser setningen og skal svare meg, så vil de med en gang si "Ja, mamma hadde vært kjempe stolt av deg". Likevel er ikke det nok. Det hjelper ikke. Jeg får ikke bekreftelsen av mamma og da er det likegyldig. Det er mamma som skal være stolt - ikke "talspersoner" på hennes vegne. Det vil alltid være en sorg ved den tanken, men det er også en av tankene som gir meg motivasjon og presser med i riktig retning av livet. For det føles godt å gjøre ting for mamma sin skyld, så hun vil bli stolt og takknemlig.

 

Jeg kunne skrevet oftere om mamma. Tiden strekker ikke alltid til bare - eller jeg tillater meg ikke å bruke tiden på det. Det er deilig å skrive. Jeg tror også skrivingen kom sammen med alle tankene og filosoferingen, og har fått meg til å bli veldig interessert i formidling. Både privat og i journalistisk sammenheng. Jeg føler jeg kan gjøre en forskjell en gang. Kanskje flere ganger - jeg har håpet oppe.

Mamma er som er gud for meg. Jeg har aldri trodd på gud eller vært religiøs på noen måte, men det er alltid hun jeg ber om hjelp og tenker at passer på meg.

  

Det vondeste i en situasjon som denne er også redselen for å miste pappa en dag. Han tok tidlig på seg en dobbeltrolle som forelder og har alltid vært der for meg. En utrolig god forelder som gjør alt for at jeg skal klare meg og ha det best mulig. Den dagen han dør vil det bli på en annen måte. Jeg har en oppfattelse av mamma og hennes tilstedeværelse i mitt liv, men det er ikke mulig å endre på noen minner eller hendelser i hennes liv. Pappa vil alltid vært helten som har "reddet" meg og gitt meg de beste og tryggeste rammene for et godt liv. Pappa vil alltid være den viktigste personen i livet mitt. Mamma gav meg livet, mens pappa har gjort all den harde og gjenstående jobben.

Hva som holder motivasjonen min oppe

Motivasjon er avhengig av inspirasjon. Som flertallet leser jeg en rekke blogger og leter meg frem til inspirerende profiler og bilder på Instagram. MEN min største inspirasjon er meg selv! For det første fortiden min med overvekt og prolaps. For det andre følelsen jeg får av å trene. Jeg får så mye energi fra trening at jeg nesten er avhengig av å trene hver dag. En dag uten trening gjør meg trøtt. Til slutt er det progresjon og et fremtidig mål som driver meg. Som person bygger jeg veldig lett muskler og jeg blir raskt sterkere. Innerst inne har jeg et mål om hvordan jeg vil kroppen min skal se ut - et mål jeg "streber" etter hver gang. 

 

Sett deg mål

Å ha et mål er nok det beste en kan ha for å holde trening og kosthold gående. Å trene uten et mål gjør treningen og deg selv som person svakere med tiden - mener nå jeg. For resultater --> sett deg mål. Det er viktig med et stort mål, men heller ikke dette holder i lengden. Det er viktig å ha delmål også som etapper på den lange reisen.

Et tips kan er også å ta formbilder for å faktisk se endringer på kroppen. Dette kan ta tid, så det viktigste med trening er glede og tålmodighet. Det skal være gøy!



Min form

For øyeblikket tar jeg 115 kg i benpress og 70 kg i knebøy. 

Kanskje er det en idé å oppdatere denne bloggen med bilder og fremgang for min egen skyld og som dokumentasjon på reisen min.

Begynner å bli sterk

Musklene begynner å ta form. Det er kjempe gøy!

Jeg elsker å trene. Det er min form for "me time" 6 dager i uken. Jeg trener hardt, men får like mye igjen for det. Et smil om munnen, energi og resultater.

Grip mulighetene

Livet blir tøffere for hver dag. Jeg ser mer elendighet og urettferdighet jo eldre jeg blir.

Jeg er ei av de jeg vet om som er mest sulten på livet. Én ting som irriterer meg er de som ikke tar livet på alvor og tar sjansene de får. Alt for mange virker som om de tror de skal leve evig og at livet gir nye sjanser hver gang de sier nei til én. Jeg tror ikke det er realiteten. Hvorfor ikke leve her og nå? Det er det som avgjør et godt liv og en godt fremtid. Ihvertfall jeg vil ikke planlegge alt og ha alt for mange regler for livet.

Jeg gleder meg til å flytte til USA. Det har fortsatt ikke gått opp for meg. Først når personer spør om hva jeg tenker om å skulle flytte - da kribler det i magen, samtidig som jeg blir trist for at jeg må forlate livet mitt her - for et halvt år av gangen. Det aller verste er menn og venner uten baller nok. Baller til å tørre å bli kjent med meg/henge med meg fordi jeg skal flytte. Er jeg et null her hjemme bare fordi jeg velger å flytte? Så klart skjønner jeg det kan være kjipt for dem å bli kjent med fantastiske meg når jeg skal dra, men hvilken skade gjør det? Grow up. Et tap for dere - ikke meg.

Notat fra iPhone - skrevet 23. januar.

Keep it going

Jeg har fortsatt ikke tid til å sette meg ned å se netflix-serier. Livet er travelt, men det går. Det kjipeste om dagen er nok januar-økonomien. La det bli ferbruar, og ikke minst sommer og sol snart! Lys hjelper på energinivået og humøret. Om dagen går det i soving, mat, lesing, oppgaveskriving, jobb og sosialt der jeg får trykt det inn i tidsskjemaet.

Jeg står på for jeg jeg har et mål - nemlig California! Jeg har ikke forstått at jeg skal flytte dit enda, men når jeg sitter spesifikt og tenker på det, så er det litt trist, men det vil bli verd det for min del.

Congratulations!

Det har vært en lang jul med feiring av 20. års dagen min og mye festing!

Nå har jeg fått studietilbud ved Humboldt State University i California. OMG! Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og gråter en gang i timen fordi jeg er så lykkelig. Har akseptert tilbudet, noe som betyr at jeg flytter i august. Aldri vært i USA en gang. Må være der senest 16. august.

Nå er nyheten offisiell og her skal jeg tilbringe mine neste to år av livet:

Jeg er maskin

Det har nå gått litt for lang tid før et nytt innlegg. I'm sorry! Jeg er en mester på å ha alt for mye å gjøre... For å være helt ærlig, så påvirker det energinivået mitt VELDIG. men jeg har det bedre enn for et par uker siden. Tommel opp. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg valgte meg en film jeg ville se, og bare se den, fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Savner slike tider.

Jeg har bestått TOEFL-testen utfra kravet jeg trenger for å komme inn på drømmeskolen i USA. Hurra! Ble så glad da jeg så resultatet at tårene trillet med en gang. Etter flere mareritt måtte jeg da le av meg selv.

I morgen derimot starter min første eksamen i journalistikk. En hjemmeeksamen på 5 dager. Ikke fult så hurra, men blir deilig å få det overstått, så mer stress kan løftes av skuldrene.Det betyr at jeg på tirsdag, forhåpentligvis, vil føle meg utslitt, men mye mer beroliget - med mer tid til å fokusere videre på studier og innleveringoppgaver. Må innerømme at jeg har vært litt lat med skolearbeid den siste måneden. Det har vært så mye annen dritt i livet for å si det som det er. Jeg begynner ihvertfall å bli sterkere som person, men føler livet er hardt 85% av tiden. Sånn er det. Face the facts.

Hva har skjedd siden sist?

Etter jeg slettet bloggen (noe jeg aldri skulle gjort) begynte jeg på et årsstudium i medier og kommunikasjon ved Bjørknes Høyskole i Oslo. Planen var å fullføre en bachelor i USA etter dette - noe som ikke skjedde siden jeg den gang var blind av kjærligheten. Drit kjedelig nå som forholdet akkurat er slutt og jeg sitter og tenker at NÅ skulle jeg vært i Tacoma. Jeg kan ikke sørge over det. Jeg tror at alt skjer av en grunn, og at jeg kan søke meg inn neste år. Forhåpentligvis bedre rustet for et nytt liv, helt alene, på andre siden av Atlanterhavet. 

Jeg pendlet til skolen i Oslo. Det gjorde meg utrolig sliten, men samtidig var det et av mine beste år så langt på reisen når jeg nå ser tilbake på alt jeg opplevde. Jeg møtte fantastiske mennesker og lærte en ny kultur å kjenne. Samtidig fikk jeg bekreftet for meg selv hva jeg er god på. Nemlig medier! Karakterene skøyt i været sammenlignet med på videregående. 

Siden sist har jeg vært i mitt første seriøse forhold. Et forhold som desverre tok slutt nå i august. Jeg har mange gode minner og erfaringer å ta med meg videre. Alt er ikke meant to be.

På et halvannet år har jeg lært å respektere meg selv bedre. Jeg har lært å kjenne meg selv og mine behov. Jeg jobber fortsatt med å bli en enda sterkere person. Senest for noen uker siden ble jeg fortalt på jobb at jeg burde sett en video av da jeg begynte der - sammenlignet med nå. Jeg forstår godt hva de mener. Jobben jeg referer til er hos Athenas. Jeg startet der i februar i år, som sekretær og web-ansvarlig. Det er kjempe gøy, og kollegaene er som familie for meg. For å forstå hva vi driver med er det enkleste å klikke seg inn på athenas.no. 

Nå har jeg flyttet ut hjemmefra og studerer journalistikk på NKS nettstudier. Jeg trives godt og jobber mot et mer eventyrlig liv neste år. 

Well, any good comeback needs some true believers.

Girliciousme er offisielt oppe og går igjen. Hurra! Etter halvannet års pause er bloggen savnet av lesere og meg selv.

Hva som skal stå på 'nye girliciousme' er ennå usikkert, men én ting er sikkert. Bloggen skal handle om hvor jeg står i livet i dag og fremtiden den vil bringe.

Kanskje innholdet kan bli litt for seriøst for noen (noen morsomheter kan dukke opp innimellom), men det handler om det voksne liv nå. Erfaringer, minner og ærlighet skal pryde denne nettsiden. Kritikk i form av kommentarer vil alltid komme, men det skal være en åpen blogg som den selvsikre og voksende personen jeg er vil kalle "min frie presse". Her snakker vi ytringsfrihet på det sterkeste.


Det vil komme et updateinnlegg etter hvert om hva som har skjedd med meg siden sist. To be continued...

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » September 2015 » August 2015
hits