Å leve i sorgen

Et savn vil alltid være der. Rollen kan aldri erstattes av noen. Følelsen av å leve i sorgen - som alenebarn og datter.

 

Vi snakker sjeldent om mamma. Det kapittelet er lukket. Det er det for meg også, men jeg vil alltid ha en side av boken åpen.

Ja, det er vondt og ja, jeg tenker på mamma hver dag - selv om det ikke synes utenpå. Jeg bruker ikke haugevis av energi på å tenke, for det gjør meg bare trist. Noen situasjoner får meg til å tenke mer enn andre.

All tenkingen tror jeg startet etter mamma døde. Jeg kan ikke huske å ha tenkt så mye på alle slags filosofiske spørsmål før det. Jeg hadde så mange spørsmål, og visste og vet at jeg vil få flere, uten nødvendigvis å få svar. Jeg har ikke nærskap til særlig mange historier og fakta fra jeg var liten - det ble begravet med mamma. Akkurat som historiene om henne. Det hender jeg får noen minner delt av eldre familiemedlemmer og venner, men det skal alltid ende med å være så trist. Det er så mye jeg ikke vet, men som jeg har valgt å lage mine egne oppfattelser av etter hvordan jeg trekker trådene og analyserer det jeg vet.

Hun var livlig, smilte og lo mye. Det husker jeg. Hun var også glad i et glass i hånda og røyken mellom to fingre i den andre. Det har jeg blant annet sett på bilder. Det er herlig å få et "liv" til mennesket som minnene er så få av.

 

Det som minner meg mye på savnet er møtet med andres foreldre. De fleste har to foreldre. Om de er skilt eller ei spiller ingen rolle, selv om det er problematisk kanskje for de det gjelder. Men tenk å ha to foreldre i livet? Å se noen krangle med moren sin gjør vondt. Det er en virkelighet jeg ikke kjenner. Jeg ser bare det positive med å ha en mamma. Ei som alltid har villet deg godt i livet.

Helt fra barneskolen kan jeg huske venner som synes at mye mødrene sa var teit. Jeg tenkte bare at jeg skulle ønske jeg var i deres sko i stede for, fordi de taklet det så dårlig (normalt for dem). Jeg skulle så gjerne vært en av de... Hatt en sinna mamma, som innerst inne vil deg godt. Bare få kjenne på følelsen hadde betydd så mye. For det handler om kjærlighet, men den kan være vanskelig å se før det er for sent og/eller livet kommer i perspektiv.

 

Nærskap er noe jeg ikke er god på. Omsorg har jeg mye av i blodet, også takket være alt jeg har vært igjennom med mamma. Jeg tok tidlig ansvar og ble fort veslevoksen. Mange ganger var det jeg som til syvende og sist satt igjen med mamma, passet på henne, og dro hun med i rullestol på bytur den siste sommeren.

Jeg følte nærskapsfølelsen forsvant med mamma. Jeg øver på den nå, men det er en tung sperre å komme seg forbi. Det merkes hvis venner har vært eller er lei seg. Det er vanskelig for meg å gi de den varme klemmen eller hånda på skuldra. Det ligger ikke i min natur. Jeg føler meg litt tom... det er mye som mangler i personligheten min som jeg tror jeg kunne vært komplett med om mamma fortsatt hadde levd.

Det samme gjelder og noen nære blir alvorlig syke. Jeg har vanskelig for å forholde meg til det. Kanskje er det fordi jeg fortsatt har så mange følelser og smerte etter mamma. Jeg klarer ikke å se virkeligheten ved andres sykdom. Eller jeg forstår at folk er syke og at det er alvorlig, men jeg er redd. Redd det samme skal skje, som skjedde mamma - at hun døde. Derfor har jeg vanskelig for å involvere meg selv om jeg kanskje burde det. Det er bare en vondt følelse.

 

Å snakke om henne skjer også sjeldent. Oftest er det jeg som drar opp temaet, fordi jeg plutselig får et spontant minne. Da må jeg si det høyt og dele det, selv om det ikke nødvendigvis er relevant eller interessant for de jeg er med. Jeg er heller ingen person som introduserer meg med at moren min er død. Som regel kommer det naturlig frem eller at jeg forteller det når det er gått så lang tid at det nesten virker unaturlig at jeg ikke har nevnt henne eller fortalt noe om min mamma. Jeg skulle ønske folk var flinkere til å stille spørsmål. Det virker som om mange ikke vet hvordan de skal forholde seg til min situasjon. Som sagt er det vondt, men det er så godt å snakke om henne. Jeg blir ikke sur hvis temaet kommer opp. Jeg blir heller lettere og livsglad. Selv om hun bare delte under 10 år av livet mitt med meg, så er hun allikevel en av de største brikkene i livet mitt. Hun vil alltid være med meg.

 

Tanken som har slått meg flest ganger opp gjennom årene er; "Ville mamma vært stolt av meg nå?". Og hvis jeg synes mye er tungt, for eksempel på vei mot et mål som nå når jeg skal flytte til USA, så tenker jeg; "Gjør mamma stolt".

Å spørre meg selv om mamma ville vært stolt er også en av de såreste. Hvis familiemedlemmer leser setningen og skal svare meg, så vil de med en gang si "Ja, mamma hadde vært kjempe stolt av deg". Likevel er ikke det nok. Det hjelper ikke. Jeg får ikke bekreftelsen av mamma og da er det likegyldig. Det er mamma som skal være stolt - ikke "talspersoner" på hennes vegne. Det vil alltid være en sorg ved den tanken, men det er også en av tankene som gir meg motivasjon og presser med i riktig retning av livet. For det føles godt å gjøre ting for mamma sin skyld, så hun vil bli stolt og takknemlig.

 

Jeg kunne skrevet oftere om mamma. Tiden strekker ikke alltid til bare - eller jeg tillater meg ikke å bruke tiden på det. Det er deilig å skrive. Jeg tror også skrivingen kom sammen med alle tankene og filosoferingen, og har fått meg til å bli veldig interessert i formidling. Både privat og i journalistisk sammenheng. Jeg føler jeg kan gjøre en forskjell en gang. Kanskje flere ganger - jeg har håpet oppe.

Mamma er som er gud for meg. Jeg har aldri trodd på gud eller vært religiøs på noen måte, men det er alltid hun jeg ber om hjelp og tenker at passer på meg.

  

Det vondeste i en situasjon som denne er også redselen for å miste pappa en dag. Han tok tidlig på seg en dobbeltrolle som forelder og har alltid vært der for meg. En utrolig god forelder som gjør alt for at jeg skal klare meg og ha det best mulig. Den dagen han dør vil det bli på en annen måte. Jeg har en oppfattelse av mamma og hennes tilstedeværelse i mitt liv, men det er ikke mulig å endre på noen minner eller hendelser i hennes liv. Pappa vil alltid vært helten som har "reddet" meg og gitt meg de beste og tryggeste rammene for et godt liv. Pappa vil alltid være den viktigste personen i livet mitt. Mamma gav meg livet, mens pappa har gjort all den harde og gjenstående jobben.

Én kommentar

connie

18.04.2015 kl.22:51

Så fint skrevet rigmor!! Hatt det sånn etter at pappa døde når jeg var 15 så jeg kan tenke meg hvordan du har det!! Tante var ei flott dame med mye humor og omsorg for andre!! Stor klem til deg

Skriv en ny kommentar

hits