Hvordan det er å flytte alene til utlandet

Å flytte var både en spennende og skremmende prosess. Først nå føler jeg at jeg har klart å slå meg til ro, og det tok meg en halvannen måned. Jeg stortrives og liker kulturen, naturen og stedet. 

Jeg har alltid ved en selvstendig og uavhengig person, så den største forskjellen for meg er å bo sammen med fire andre jenter. For det første så har jeg aldri vært en stor fan av jenter generelt, og for det andre så skjønner jeg nå hvorfor. Jenter er eksperter på å lage større scenarioer ut av relativt små problemer. At de orker! Noen ganger tar de energien fra meg nettopp på grunn av dette. En drømmedag vil være å våkne opp til "God morgen", smil dagen lang og ingen negative kommentarer. Kanskje jeg rett og slett ikke passer helt inn i det lille samfunnet vi har i leiligheten vår. En annen grunn kan være at jeg er for vant til å være for meg selv at jeg ikke er endringsdyktig nok i forhold til omstendighetene. Jeg vil ikke dømmes under hverken av de to, for jeg filosoferer fortsatt og forsøker å finne ét svar. Det er dog verd å nevne at jeg har forsøkt å tilpasse meg omstendighetene uten mye hell. Et viktig spørsmål å huske på er; skal man virkelig ofre så mye at man må endre seg som person for å passe inn? Nei, er svaret mitt. Det ville bare vært trist. Den du er som person er unik, og husk at det finnes over 7 milliarder mennesker på denne kloden. Det er ikke nødvendigvis meningen at vi skal finne liknende individer som oss selv kun ved valg vi tar i livet og tilfeldigheter.

Som internasjonal student er det også en del ekstra bagasje som følger med. Hvor endringsdyktige er egentlig mine samboere? Tar de for gitt at jeg skal være, eller bli som dem?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits