Ikke alle når igjennom nåløyet

Forrige uke så jeg en dokumentar kalt ?Race to Nowhere?. En dokumentar som utfordrer nåtidens tankegang om hvordan vi forbereder barn for suksess. Vi får flere hjerteskjærende historier av studenter fra hele USA som har blitt presset "to the limit" av en overdrevent hektisk hverdag med for mange prøve og press til å oppnå ?Race to Nowhere?-poeng til en stille epidemi i amerikanske skoler. Flere elever jukser, fordi de ikke er engasjerte. Elevene lider av stress-relaterte lidelser, depresjon og utbrenthet, som igjen betyr at unge mennesker ankommer college eller arbeidsplassen uforberedt og uinspirert.

Som nordmann kan jeg kjenne meg igjen i mye av hva som blir vist I dokumentaren, men jeg tror presset er verre her I USA. Kanskje det ikke nødvendigvis er verre, men forskjellig hvordan vi opplever denne stress-kulturen i de to ulike landene. Det er skole-strukturen som er hovedproblemet som tas opp I dokumentaren. Unge sjeler streber etter å få de beste karakterene, for å komme inn på de beste skolene, i håp om å få den beste jobben og tjene overdrevent med penger. Dette er hva som definers som ?suksess? I dokumentaren. Jeg føler også at det er slik hjemme i lille Norge. Er du virkelig suksessfull og lykkelig om du har klart å stå I mot presset? For noen ? muligens? For andre - langt I fra. Jeg mener dette er status-relatert. Kulturen i dag har også gjort stresset verre, fordi alle kjemper om toppkarakterene, drømmejobben og den beste jobben. Før i tiden var det enklere å være topp-student, fordi konkurransen ikke var så stor. Nå kjemper alle om det samme, og det sier seg selv at svært få vil nå igjennom nåløyet. For de resterende blir det et ?Race to Nowhere? med bieffekter som stress, depresjon og utbrenthet, og i et worst-case scenario, selvmord, fordi du ikke er bra nok for denne verden.

Skolene krever høyer karakterer i dag enn tidligere, og pensum er overdrevent stort. Med mye pensum og utallige tester, hvor forventer skolene at all kunnskapen skal lagres? I dokumentarer kan vi se juksing som et resultat i et forsøk å minske stresset og få best mulige karakterer, mens to uker senere er kunnskapen borte, også grunnet pugging og lagring av kunnskap I korttidsminnet. Er det virkelig slik vi vil at nåtiden og fremtidens unge skal vokse opp? For ikke å snakke om mengden lekser som gis ? spesielt her I statene. Skal du ha topp-karakterer, så kan du gi opp hva vi kaller fritid med en gang. Er det verd det? Fortjener ikke alle unge en fritid til å gjøre hva de vil? Hva skjedde med tiden hvor det å kjede seg var sunt? I form av at barnet satt der uten noe å gjøre, kun undrende over hva h*n skulle finne på? Jeg vil ikke la mine barn vokse opp uten en barndom, som elevene i dokumentaren blir fratatt. Mine barn skal kunne hva de lærer, være inspirert til å gå på skolen og lære, og samtidig få nyte friheten de har som unge. For før eller senere i livet kommer stresset kanskje uansett, pga. jobb og familieliv. Kanskje vi voksne også kan ta dokumentaren i betraktning og relatere til oss selv i voksenlivet? En ting er sikkert og det er at vi må gjøre en endring I hvordan skole- og familielivet er nå til dags. Om vi ikke gjør det, hva vil konsekvensene I fremtiden da bli?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits