Livet handler om prioriteringer. Ikke alle prioriterer like bra. Prioriteringer har også en ulik effekt på livet.
Det er enkelt å finne ut hvem som egentlig bryr seg og er er for deg. For snart åtte år siden døde moren min. Jeg kan huske at det var mange i begravelsen. Medelever, foreldre, lærere, rektor, venner og kolleger av mamma og familie. Alle disse syntes synd på meg den dagen vi sto der ved kisten. Ikke alle hadde vært like flinke til å komme på besøk tidligere - før alle én dag skjønte at det nærmet seg slutten. Å unne seg et siste besøk ville nok gjøre godt for samvittigheten tenkte nok mange, men om de ikke har kommet før, var det siste besøket virkelig verdt det?
Ved begravelsen sa også mange til både pappa og meg at de skulle stille opp for oss. Selv var jeg bare 9 år og rett og slett hadde en oppvekst foran meg uten en kvinnelig kjønnsrolle. Men hvor ble det av støtten? Ting er lettere sagt enn gjort og sant skal sies.. vi mennesker er bygd opp slik at vi i hovedsak prioriterer å gjøre det vi har lyst til.
Bare se på meg nå. Trolig har jeg en prolaps i ryggen. Jeg får ikke lov til å være i noen form for fysisk aktivitet utenom hverdagslige ting. Jeg har ikke trent cheerleading på over en måned. Jeg stikker innom på noen treninger, men har valgt å prioritere min egen helse og skolen ut året (noe som vil påvirke meg resten av livet). Følelsen av å komme på trening uten treningstøy er ikke like god som da jeg var i topp-form og skulle trene. Det å sitte på sidelinjen pusher meg godt fra det sosiale. Jeg føler meg nesten ubrukelig. Er det mitt ansvar å ta initiativer? Så klart ikke hele tiden! Bare på den ene måneden er det mye som har forandret seg med både venner på laget og livet generelt. Jeg føler meg ikke like inkludert. Skal det at jeg er skadet ha noe å si? Jeg skjønner andres syn på dette, men nå kan jeg se hvem som egentlig bryr seg.
Jeg føler meg ikke helt på topp. Jeg er lei av konstante og dagligdagse smerter! Og ikke minst hvor lang tid ting tar før man får svar. Jeg kan innrømme at kroppen er utmattet noe som går utover humøret. Det å trene og være fysisk sterk er noe som alltid har styrket psyken min mye i livet. Kanskje denne tiden vil gi meg et nytt syn på livet og bringe meg en annen vei en planlagt? Kanskje jeg lærer meg å prioritere hva som er best for meg og hva som vil funke best i fremtiden. Det er mye dritt, men av alt dette klarer jeg faktisk å se et lyspunkt i det fjerne :-)

Lev her og nå. Kjemp for hva du føler og vil, men ikke gi falske forhåpninger til livet.