16 år - alene og coach
Fra topp-utøver til og nå bunn.
Jeg har mange tanker, men vet ikke hvordan jeg skal formulere meg.
I april 2010 startet jeg på cheerleading. Det var et helt nytt lag i Tønsberg som het Raidettes. Vi var helt uerfarne, men vi hadde mange drømmer om å gjøre sporten stor og kjent i lokalområdet. Etter å ha prøvd ut ulike sporter opp igjennom årene, hadde jeg endelig funnet sporten for meg. Jeg jobbet hardt fra dag en og ble den beste basen (som løfter og kaster) på kort tid. Det tar jeg på meg og innrømmer.
I desember samme år skulle vi kåre lagets første kaptein - jeg vant. Det var en inderlig herlig følelse! Jeg følte jeg hadde jobbet hardt fra dag én i tillegg til at jeg hadde spiriten og potensialet til å hjelpe andre og laget som en helhet.
Da vi kom til mai 2011, skulle vår daværende trener til USA et år for å jobbe. Vi hadde ingen potensielle eller frivillige til å trene laget, så jeg tok på meg oppgaven for å holde laget gående. På denne tiden hadde vi også konkurrert i vårt første NM bare noen måneder tidligere. Selv så mener jeg at NM i 2011 kanskje ikke var det beste stedet for oss å starte som et konkurrerende lag.
Etter tre uker kom treneren vår tilbake, og skulle overta laget. Dealen var at jeg skulle ta over laget i det året hun var borte. Hun kom hjem og tok rollen sin tilbake med en gang. Det ble flere protester mot dette for folk virket mer fornøyd med meg som trener. Det ble en avstemning på laget om jeg fikk beholde rollen som trener eller om hun gamle bare skulle få ta den tilbake. Det ble jeg som vant med et flertall av stemmene. På denne tiden startet vi også opp vår egen idrettsforening sammen med Raiders, et amerikansk fotball-lag som vi samarbeidet med (vi kalte oss jo for Raidettes). Jeg ble nestleder i idrettsforeningen, i tillegg til at jeg var alene med ansvaret for cirka 20 cheerleadere på denne tiden. Jeg var både trener, kontaktperson og alt mulig. Jeg hadde ansvaret for kontingenter, påmeldinger til konkurranser og alt du kan komme på som man trenger for å holde et lag gående. Jeg var bare 16 år, og det var et stort ansvar jeg tok på meg.
Etter sommerferien økte antall deltakere på laget betraktelig. Vi begynte også med turntreninger som vi fikk til takket være vår utøver Andreas med livslang erfaring. Etter et halvt år som trener hadde vi kommet oss et stykke videre på veien. Jeg hadde kun vært utøver i et år da jeg ble trener og fra dag en hadde vi ingen profesjonell hjelp eller noen trener som virkelig kunne dette. Jeg og resten av laget lærte oss mye fra skrætsj og helt på egenhånd. Creds for det!
Ettersom høsten kom ble vi stadig flere. Vi hadde dårlig kommunikasjon med foreldre, selv om vi prøvde, men vi fikk altfor lite respons tilbake. Det var maks et par foreldre som skilte seg ut og viste engasjement for barna sine til sporten. Hver gang diverse kontingenter og regninger skulle ut satt jeg i timevis bare for å skrive disse. Sant skal sies... hver trening var nok ikke like nøye planlagt. Jeg var og er fulltidsstudent på videregående i tillegg til å ha en jobb. De gangene treningene ikke var på topp var det fordi jeg hadde mye papirarbeid å gjøre for å holde cheerleadingen gående. Det var ikke en jobb bare som trener. Jeg hadde mere ansvar enn bare å bruke fritiden jeg hadde til overs på å legge opp treninger. Det er kanskje ikke alle som har skjønt dette, til og med i dag er det ganske ukjent for utøverne hvor mye jobb jeg egentlig har brukt for å holde cheerleadingen gående, opp og frem det siste året. 16 år, student, ansatt, trener med det jeg vil kalle null erfaring, sportlig leder, økonomiansvarlig, kontaktperson... Ja, det er mye. Jeg kunne sikkert fortsatt lenger med å forklare ansvaret jeg har hatt. Det er utrolig mye ansvar alene som 16 åring i tillegg til å trene cheerleadere som er på min egen alder samt eldre. Det har ikke vært mye respekt eller tilbakemeldinger å få. Noen personer har hatt en tendens til å prøve å overkjøre meg for å virke bedre, uvitende om alt jeg har egentlig har gjort for dem. Tenåringer kan være vanskelig å ha med å gjøre, hadde de vist respekt og litt mer engasjement kunne det gått mye lettere enn at jeg har måttet stå og leke barnevakt for hver enkeltperson nesten. Så fort jeg gikk fra en gruppe var de ute av fokus med unntak. Slik var laget i helheten. Det hadde vært godt med litt skryt og motivasjon underveis noe som har vært vanskelig det siste året, men alt for laget. Jeg har gjort så godt jeg kan!
Vi klarte oss igjennom Eiker Open 2011 og NM 2012. På NM var vi blitt langt bedre enn fjorårets Norgesmesterskap. Det skal vi ha, selv om det ikke var en super topp rutine vi viste frem for publikum og dommere.
Nå i dag har vi fått Silje som trener. Hun har tidligere gått 4 år på Viqueens Force, de som nå er blitt Norgesmestere for 6. året på rad. I tillegg har hun også fått vært med å bli Europamester. Silje har mye respekt på laget allerede. Hun er et idol for mange, og utøverne gjør sitt beste for å gjøre gode inntrykk og vise hva de kan.
Vi har også fått et eget cheer-styre i idrettsforeningen, så nå er trenere bare trenere! Vi har en egen sportslig leder og to økonomi- og dugnad ansvarlige. Selv så er jeg per dags dato PR-sjef, leder i cheer-styret og nestleder i idrettsforeningen.
Alt i ett så har det siste året hatt utrolig mye å si for vår utvikling som et lag. Vi har fått utrolig mange nye på laget det siste året, og vi har blitt en mer seriøs klubb. Etter påske skal vi starte opp vårt første juniorlag. Til nå har disse trent med oss, men vi er blitt alt for mange i forhold til de små og dårlige hallene vi får utdelt av kommunen til å trene i. Etter hvert skal vi også starte et rekruttlag for å få et toppet A-lag. Vi har gått fra å være en breddeidrett til en klubb med en god fremtid i vente.
Jeg følte meg hjemme som utøver igjen i går! Spiriten og arbeidsinnsatsen var på plass.
Nytt navn: Panthers, ny trener: Silje, samt fordelte ansvarsområder i klubben, kan knapt vente til dette året kommer ordentlig i gang.
Alle disse tankene og erfaringene er ikke ment krenkende mot enkeltpersoner. Ikke føl deg truffet. Dette er et forsøk på å formulere min historie. Det er ikke lett, sikkert noe som jeg har glemt å ta med i tillegg til ting jeg kunne holdt meg foruten og nevnt.
Jeg lever for cheerleading, fordi cheerleading er mitt lys i hverdagen.
Foto: Thea Drtina
Jeg er en person som har en veldig sentral rolle når det kommer til forskjellige ting. Jeg gjør så utrolig mye for andre, for at de skal ha det godt, men allikevel så føler ikke andre at det er godt nok. De vet ikke noe om alt ansvaret jeg har tatt og fortsetter å ta på meg, mens de lever med en mildere versjon av situasjonen. Av egen erfaring synes jeg at nordmenn er utrolig dårlige på å takke andre og sette pris på livet. Det er ofte jeg hører personer som du skulle tro levde i hungersnød, noe de langt i fra gjør. 
Rigmor Sørensen, 18 år fra Tønsberg. Stor lidenskap for media og journalistikk.