Nå er det gjort. Endelig! Min første tatovering er i boks og det føles helt herlig. Må innrømme at nervene presset på i timene rett før, men med en gang jeg satte meg i stolen og tatovøren startet måtte jeg nærmest le av meg selv. Hva hadde jeg gruet meg til? Smerten var liten og jeg hadde en kile-følelse nedover bena. Når det stakk litt innimellom tenkte jeg på mamma som den er dedikert til. Hun døde av kreft og tanken slo meg "tenk på alle sprøytestikkene hun har fått - dette er bare barnematen for meg". 

Stolt av og kunne bære henne med meg permanent på skulderen.

In the night of death, hope sees a star, and listening love can hear the rustle of a wing.

Jeg synes det blir tøffere og tøffere for hvert år som går. Jeg minnes denne dagen for akkurat åtte år siden som er fredfull dag. Jeg ble vekket til beskjeden om at mamma var gått bort. Det var glimt av sol og jeg sa det var fordi mamma hadde vært snill.

Jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til 18 års dagen min om én måned og atten dager... jeg vet mamma ville vært stolt, andre sier det og, men det gjør bare vondt å tenke på. Jeg ville mye heller hatt henne her. Fått henne tilbake. Jeg vet det er umulig, men det er så mye i livets gang som har skjedd siden 2004. Jeg har vært og er tenåring, gått igjennom puberteten og nå blir jeg myndig. Bare tanken av framtiden og alt som den vil bringe... jeg skulle så gjerne hatt henne med på mitt livs reise. 

20.07.1953 - 05.11.2004

Death leaves a heartache no one can heal, love leaves a memory no one can steal. 

En slitsom og hyggelig uke er nå over. Jeg var så sliten at jeg har sovet i over 12 timer i natt + utpå dagen.

I fjor var jeg i Litauen og nå ett år etter kom de på besøk til oss (i skole sammenheng). Det har vært kjempegøy. Jeg har hatt ei som heter Milda boende hos meg. Vi har hatt det utrolig koselig, så er uvant og litt ensomt nå som de er dratt hjem. Herlig mennesker om en blir kjent med de og ikke bare dømmer de etter nyheter her i Norge.

Vi har vært på selveste toppen av Holmenkollen-bakken, fått omvisning backstage på operaen, vært på ulike museer, utflukter og ikke minst spist masse god mat.

We look so skinny! Wish I lived in this mirror.

Foto: Gintaré Ruzinskaité & rigmorsorensen.com

Jeg vet ikke når eller med hvem, jeg vet bare at jeg vil sette av noen måneder og ikke reise alene. Jeg har laget med et lite kart om hvor jeg vil ta en langtur. Steder jeg vil reise som vil bety mye for meg.

Ferden vil starte i Norge. Har ikke bestemt meg for første stoppested, men i USA vil jeg først lande i New York. Jeg vil se byen alle snakker om, besøke statue of liberty og Ellis Island hvor jeg har tippoldeforeldre som gikk i land da de emmigrerte til USA. Jeg vet at navnene deres står på "wall of honors" og jeg vil være der og se det med egne øyne. 

Jeg vil også besøke Graceland i Memphis. Pappa har alltid vært en stor Elvis-fan, men har flyskrekk. Å besøke hjemmet og graven hans er historisk pluss personlig for meg i dette tilfellet. Jeg gjør det for pappa. 

Min store drøm har alltid vært å reise til California, så der skal jeg tilbringe noen uker og få opplevd mye. I tillegg har jeg en drøm om å kjøre rundt i USA og sjekke ut det amerikanske hverdagslivet og ikke bare store attraksjoner for turister. Det vil bli en dyr reise, så penger må spares!

Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt en indre lyst om å bli reporter/programleder på tv. Et talk show hadde vært drømmen, men ikke helt slik som Oprah. Jeg vet at bak gode show ligger det mye arbeid og god journalistikk og research. En skal ha god erfaring og gode medarbeidere. Denne drømmen er en av mine få som kan kombineres og måles opp med journalistikken. 

Oprah er en utrolig duktig programleder som har holdt koken i flere tiår. I Norge kan vi sammenligne den typen program med Skavlan som går hver fredag på Nrk, men jeg savner amerikanisering i norske talk show. The Ellen DeGeneres Show er et annet kjempe stilig og typisk amerikansk underholdningsprogram som får opp humøret i alle seerne. Jeg skulle ønske vi kunne laget et slags kombinasjonsshow av disse to her til lands. Det hadde vært kjempe kult. Det er to helt ulike sjangre som blandes, men med hardt arbeid kunne resultatet blitt bra. Dype historier, hverdagsglede, humor, herlige gjester og gode tips. Jeg har ikke satt meg ned og tenkt så nøye over denne idéen, men jeg vet det kunne blitt en slager. Vi trenger innholdrike tv-show hvor publikum kan identifisere seg på nært hold og live. Ikke bare igjennom reportasjer. 

Da jeg startet i første klasse på grunnskolen kjente jeg ingen. De fleste hadde gått i samme barnehage og allerede knyttet gode bånd til hverandre. Som regel starter vi i barnehage i «hjem-kommunen», men jeg gikk i Sandefjord fordi mamma jobbet der. Det er grunnen til at jeg aldri kjente noen før skolestart. Når barn er så små blir de fort lekekamerater, og det finnes få fordommer. Jeg vokste aldri opp med en spesiell bestevenn. Jeg har hatt noen, men aldri noen jeg vil se tilbake på om ti år og si «vi var barndomsvenner». Mot slutten av barneskolen husker jeg det var laget klikker i klassene. Klikker man kom til å ha rundt seg ut ungdomsskolen og kanskje til og med videregående.

Jeg har alltid ønsket og være en del av en «klikk», men av erfaringer, oppvekst og nåtid er jeg glad jeg aldri har vært med i en. Jeg tror det er fasiten på at jeg er blitt den jeg er. Det styrker meg. Jeg misliker uansett store jente- og guttegjenger. De gjør meg kvalm. Det handler som regel bare om dem selv. Regler, sladder og ikke minst drama. Er så glad jeg slipper unna det siste. Særlig jente-drama irriterer meg bare av tanken. Et ord ? barnslig.

Jeg husker godt da vi begynte med klemming. Alle klemte hverandre når vi sa hei og hade. Vi var liksom blitt ungdommer, så dette var kult og mer voksent. Dette tok vi med oss videre til ungdomsskolen. På ungdomsskolen var vi elever fra ulike barneskoler, så folk ble mer fleksible når det kom til vennskap og vennegjenger. Samtidig var nok denne tiden det stadiet hvor alle var mest knyttet til hverandre. Jeg fikk også mine beste og sterkeste vennskap. De har ikke vart fram til i dag, men det er gode minner. De sterkeste vennskapene gjorde at noen valgte å søke på like linjer og/eller videregående skoler. Å gå ut av ungdomsskolen var på en måte vårt første skritt ut i verden på egne ben, så jeg forstår noen. Kanskje de valgte likt for å ikke skilles, siden de var redd for å ende opp alene. Alt dette er teit tankegang! Vi var unge og ikke alle visste bedre. Det er jo ikke lett å vite hva du vil bli i en alder av 15 år, derfor er det nok lett og henge seg på et tog.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg nesten den samme følelsen som i første klasse på barneskolen. Jeg kjente ingen, men kom i samme klasse med to gutter jeg hadde bekjentskap til fra ungdomsskolen. Jeg startet på en videregående i nabokommunen for å komme meg bort fra der jeg er vokst opp og bor, og jeg angrer ikke et sekund.

Nå står jeg her igjen.

Jeg er i ferd med å starte mitt siste år på videregående. Dette er året hvor jeg må bestemme meg for hva jeg vil med livet og hvilke veier jeg skal følge videre. Nå er det på tide å være ego. Jeg synes ingen skal føle seg knyttet til noen, for det er på tide å gi slipp på ungdomstiden og vokse opp. Livets skole skal starte og alt er avhengig av deg selv.

I dag hadde min kjære mor fylt 59 år. 20. juli,1953 - 05. november, 2004.

♥

Jeg har gjort en lang historie kort for at det skal bli enklere å dele den med dere. Det er en fin liten historie med både gode og vonde minner, men såklart verdt å lese.

- Jeg og mange andre var på en måte veldig heldige den 22. juli 2011.

Da bomben eksploderte ved regjeringskvartalet var jeg og 50 andre på cheer-camp i Stavern. Vi fikk vite om bomben en god stund etter alle andre i Norge.

Ei venninne av meg fikk formulert vår opplevelse på en god måte da vi snakket sammen om det i går. Jeg følte det samme som hun sa.

- «Da terrorangrepene rammet Norge var vi skjermet i vår egen verden». Vi var som sagt på cheer-camp i en turnhall/lagerbygning i Stavern. Vi hadde ikke tilgang til internett eller TV. Vi hadde felles samlinger ved jevne mellomrom hvor lederne av campen oppdaterte oss angående marerittet. Vi var utøvere fra hele landet, samlet på ét sted. Det å være i den lagerbygningen var som å være i vår egen verden. Vi ble rammet, men med den beste støtten vi kunne fått.

Lederne var opptatt av at vi skulle fortsette med treningen og ikke tenke så mye på det vi var blitt fortalt. Om vi følte oss berørt kunne vi snakke med de, eller bare ta det med ro. Senere samme kvelden ble vi koblet opp til et kriseteam fra Røde Kors i Larvik som tilbrakte så og si resten helgen med oss. De var til god hjelp for alle. Bare tanken av å vite at vi hadde noen å betro oss til var betryggende.

Hvordan vi først fikk vite om terrorangrepene var da det var begynt å gå rykter på campen. Ved første samling fikk vi bekreftet at dette var sant. Den første tanken som slo mange da vi fikk vite sannheten var om vi var utsatt eller trygge der vi var.

Med mange utøvere fra Oslo-området ble det raskt mange telefonsamtaler for å sjekke om alle hjemme hadde det bra. Det var også utøvere med venner på AUF-leiren som ringte for å sjekke. Et par av utøverne fikk dessverre en trist beskjed... cheer-venninnen deres fra laget var blitt skutt og drept. Disse dro hjem samme dagen.

Så fort vi våknet morgenen etter var det ned på butikken for å kjøpe avisa. Vi skjønte at noe stort hadde skjedd, men vi hadde allikevel ikke blitt rammet av sjokket som resten av Norge. I avisa var det groteske bilder fra dramaet dagen før. Avisa var laget i en hast med mange skrivefeil, for å rekke å bli lagt til trykk før deadline.

Av å være på camp og bli skjermet var nok det beste som kunne skjedd oss. Vi støttet hverandre, snakket om det av fri vilje og sto sterkt sammen og fortsatte med det vi virkelig elsket - cheerleading!

Først da vi kom hjem skjønte vi hvor ille og stort 22. juli var. Hverdagen ble påvirket og livet ble et stort spørsmål som skjulte mange små.

STYRKE: Sammen sto vi sterkt og reiste oss med én gang for kjærligheten.

Those we love don't go away, they walk beside us every day. Unseen, unheard, but always near; still loved, still missed and very dear.

Det finnes mange tanker rundt det og vokse opp og leve uten en mamma. Livet preges hver dag, men fremtiden er sårere å tenke på. 

Det å se andres mor til barn forhold er til tider sårende i seg selv, samtidig som det gir meg en varm følelse. Det jeg ikke har fått opplevd selv, skal jeg én dag gi noen andre. Ikke for å redde sorgen min, men for å gi det jeg kan, mens jeg kan. 

Det er hendelser hvor jeg så gjerne skulle kjent henne nær. Sist var da cheer-laget skulle gå ut på NM-matta og gi alt for dommere og publikum. "Ville mamma vært stolt av meg nå?". Hver bursdag og høytid tenker jeg den samme tanken. Hver gang jeg lærer noe nytt eller presterer bra tenker jeg også det samme, men også "Hva ville mamma sagt om hun var her nå?". Hun er alltid ved min side, men savnet etter det å kunne føle eller høre noe ekte er den sterkeste. 

Den dagen jeg eventuelt står ved alteret eller føder mitt første barn, hvordan vil det bli? Det er så mye jeg skulle ha sagt, så mange tanker... jeg kan så klart dele det, men det vil alltid være en utrolig stor del av meg selv som jeg holder tilbake, fordi det er en del av meg som er borte.

If tears could build a stairway, and memories a lane, I'd walk right up to heaven and bring you home again.

Hei hei! Jeg håper alle har hatt en fin påske så langt. I natt har lille Nikolai nattet over, noe som har vært veldig koselig. Er ikke så ofte jeg får se han siden jeg som regel har andre planer de gangene han kommer. Han er veldig farmor-dalt, så dagen i dag har vært litt sutrete, mens i går da han kom derimot var han i topp humør.

Etter han hadde lagt seg fikk jeg også dratt ut en tur med Niklas og Thore. To herlige gutter som lett får opp humøret og i gang latteren.

Elsker traktooor...

Fra topp-utøver til og nå bunn.

Jeg har mange tanker, men vet ikke hvordan jeg skal formulere meg.

I april 2010 startet jeg på cheerleading. Det var et helt nytt lag i Tønsberg som het Raidettes. Vi var helt uerfarne, men vi hadde mange drømmer om å gjøre sporten stor og kjent i lokalområdet. Etter å ha prøvd ut ulike sporter opp igjennom årene, hadde jeg endelig funnet sporten for meg. Jeg jobbet hardt fra dag en og ble den beste basen (som løfter og kaster) på kort tid. Det tar jeg på meg og innrømmer.

I desember samme år skulle vi kåre lagets første kaptein - jeg vant. Det var en inderlig herlig følelse! Jeg følte jeg hadde jobbet hardt fra dag én i tillegg til at jeg hadde spiriten og potensialet til å hjelpe andre og laget som en helhet.

Da vi kom til mai 2011, skulle vår daværende trener til USA et år for å jobbe. Vi hadde ingen potensielle eller frivillige til å trene laget, så jeg tok på meg oppgaven for å holde laget gående. På denne tiden hadde vi også konkurrert i vårt første NM bare noen måneder tidligere. Selv så mener jeg at NM i 2011 kanskje ikke var det beste stedet for oss å starte som et konkurrerende lag.

Etter tre uker kom treneren vår tilbake, og skulle overta laget. Dealen var at jeg skulle ta over laget i det året hun var borte. Hun kom hjem og tok rollen sin tilbake med en gang. Det ble flere protester mot dette for folk virket mer fornøyd med meg som trener. Det ble en avstemning på laget om jeg fikk beholde rollen som trener eller om hun gamle bare skulle få ta den tilbake. Det ble jeg som vant med et flertall av stemmene. På denne tiden startet vi også opp vår egen idrettsforening sammen med Raiders, et amerikansk fotball-lag som vi samarbeidet med (vi kalte oss jo for Raidettes). Jeg ble nestleder i idrettsforeningen, i tillegg til at jeg var alene med ansvaret for cirka 20 cheerleadere på denne tiden. Jeg var både trener, kontaktperson og alt mulig. Jeg hadde ansvaret for kontingenter, påmeldinger til konkurranser og alt du kan komme på som man trenger for å holde et lag gående. Jeg var bare 16 år, og det var et stort ansvar jeg tok på meg.

Etter sommerferien økte antall deltakere på laget betraktelig. Vi begynte også med turntreninger som vi fikk til takket være vår utøver Andreas med livslang erfaring. Etter et halvt år som trener hadde vi kommet oss et stykke videre på veien. Jeg hadde kun vært utøver i et år da jeg ble trener og fra dag en hadde vi ingen profesjonell hjelp eller noen trener som virkelig kunne dette. Jeg og resten av laget lærte oss mye fra skrætsj og helt på egenhånd. Creds for det!

Ettersom høsten kom ble vi stadig flere. Vi hadde dårlig kommunikasjon med foreldre, selv om vi prøvde, men vi fikk altfor lite respons tilbake. Det var maks et par foreldre som skilte seg ut og viste engasjement for barna sine til sporten. Hver gang diverse kontingenter og regninger skulle ut satt jeg i timevis bare for å skrive disse. Sant skal sies... hver trening var nok ikke like nøye planlagt. Jeg var og er fulltidsstudent på videregående i tillegg til å ha en jobb. De gangene treningene ikke var på topp var det fordi jeg hadde mye papirarbeid å gjøre for å holde cheerleadingen gående. Det var ikke en jobb bare som trener. Jeg hadde mere ansvar enn bare å bruke fritiden jeg hadde til overs på å legge opp treninger. Det er kanskje ikke alle som har skjønt dette, til og med i dag er det ganske ukjent for utøverne hvor mye jobb jeg egentlig har brukt for å holde cheerleadingen gående, opp og frem det siste året. 16 år, student, ansatt, trener med det jeg vil kalle null erfaring, sportlig leder, økonomiansvarlig, kontaktperson... Ja, det er mye. Jeg kunne sikkert fortsatt lenger med å forklare ansvaret jeg har hatt. Det er utrolig mye ansvar alene som 16 åring i tillegg til å trene cheerleadere som er på min egen alder samt eldre. Det har ikke vært mye respekt eller tilbakemeldinger å få. Noen personer har hatt en tendens til å prøve å overkjøre meg for å virke bedre, uvitende om alt jeg har egentlig har gjort for dem. Tenåringer kan være vanskelig å ha med å gjøre, hadde de vist respekt og litt mer engasjement kunne det gått mye lettere enn at jeg har måttet stå og leke barnevakt for hver enkeltperson nesten. Så fort jeg gikk fra en gruppe var de ute av fokus med unntak. Slik var laget i helheten. Det hadde vært godt med litt skryt og motivasjon underveis noe som har vært vanskelig det siste året, men alt for laget. Jeg har gjort så godt jeg kan!

Vi klarte oss igjennom Eiker Open 2011 og NM 2012. På NM var vi blitt langt bedre enn fjorårets Norgesmesterskap. Det skal vi ha, selv om det ikke var en super topp rutine vi viste frem for publikum og dommere.

Nå i dag har vi fått Silje som trener. Hun har tidligere gått 4 år på Viqueens Force, de som nå er blitt Norgesmestere for 6. året på rad. I tillegg har hun også fått vært med å bli Europamester. Silje har mye respekt på laget allerede. Hun er et idol for mange, og utøverne gjør sitt beste for å gjøre gode inntrykk og vise hva de kan.

Vi har også fått et eget cheer-styre i idrettsforeningen, så nå er trenere bare trenere! Vi har en egen sportslig leder og to økonomi- og dugnad ansvarlige. Selv så er jeg per dags dato PR-sjef, leder i cheer-styret og nestleder i idrettsforeningen.

Alt i ett så har det siste året hatt utrolig mye å si for vår utvikling som et lag. Vi har fått utrolig mange nye på laget det siste året, og vi har blitt en mer seriøs klubb. Etter påske skal vi starte opp vårt første juniorlag. Til nå har disse trent med oss, men vi er blitt alt for mange i forhold til de små og dårlige hallene vi får utdelt av kommunen til å trene i. Etter hvert skal vi også starte et rekruttlag for å få et toppet A-lag. Vi har gått fra å være en breddeidrett til en klubb med en god fremtid i vente.

Jeg følte meg hjemme som utøver igjen i går! Spiriten og arbeidsinnsatsen var på plass. 

Nytt navn: Panthers, ny trener: Silje, samt fordelte ansvarsområder i klubben, kan knapt vente til dette året kommer ordentlig i gang.

Alle disse tankene og erfaringene er ikke ment krenkende mot enkeltpersoner. Ikke føl deg truffet. Dette er et forsøk på å formulere min historie. Det er ikke lett, sikkert noe som jeg har glemt å ta med i tillegg til ting jeg kunne holdt meg foruten og nevnt.

 Jeg lever for cheerleading, fordi cheerleading er mitt lys i hverdagen.

What a beautiful daaaay! Jeg har hatt en herlig skoledag. Sjeldent, men i dag har det skjedd mye.

- I vg2 starter vi med treningsplanlegging i gymmen, hvor vi skal velge en idrett som vi skal planlegge, gjennomføre og holde for andre. Lærerne dømmer oss etter teknikk og fremgang. Alternativene vi kunne velge mellom var kampsport, dans og ballspill, men nå er herved Cheerleading et alternativ på skolen vår. Amazing! 

- Jeg har fått ut aggresjonen min mot en soss som tror han selv er best og har alle rettigheter.

- Jeg fikk -5 på norsk-presentasjonen min. Vanligvis ligger jeg på 3'er... Den var vel fortjent og på tide!

- Neste helg er det NM i Cheerleading & Cheerdance 2012, og nå er plakatene oppe i Tønsberg by/vår kjære hjemmebane.

 Foto: Thea Drtina

De siste ukene har det blitt twitret utrolig mye negativt om cheerleading i nærmiljøet vårt. Vi har også blitt disset på skolen fordi vi er "wannabe americans". Deilig å tenke på at alle må gå forbi denne når de skal på McDonalds eller brygga nå.

Q_Hvordan har din dag vært så langt?

Har hatt ukens korteste skoledag i dag, så har fått tilbrakt mye tid i hjemmet siden det verken var jobb eller trening. Utrolig sliten i ventrehånda for har skrevet 26 giroer... Det er ikke verst! Lekser er så og si unnagjort og jeg har fått sett de nyeste episodene av Linni og Petter elsker Mari.

Om dagen lurer jeg på hva det skal bli av meg. Snittet på de fleste journalist-høyskolene ligger på 5.2! Lang ifra hva jeg har kapasitet til å få til. Er så mye jeg vil, men hvilken rekkefølge? Og hvilke stuider fortjener pengene mine?

Q_Noen som har erfaringer med FACE Stockholm Makeup Schools?

Tjena! Mia overnatter en natt til.. Koselig siden vi ikke sees så altfor ofte :-) Målet vårt var å finne en "ball-kjole" til meg, noe vi forsåvidt gjorde, men følte meg ikke helt sikker på hvilken jeg skulle velge, og kjøpe. Prøver å finne en på salg, så får jeg gjort et kupp!

Utsatte kjøpet til mandagen - da får jeg nemlig litt mannelig assistanse! En kamerat av meg meldte seg frivillig til å bli med å se etter "kjolen". Hvis jeg er usikker på hvilken kjole jeg skal velge, så er det lettere med en gutt som avgjør, siden de ser litt annerledes på det. Kanskje vi også finner noen flere? Hvis de jeg så på i dag ikke er der på mandag, så er det heller ikke meningen at jeg skal ha noen av dem...

Q_Hva har dere gjort i dag? 

Hei hei :-) Dette har vært en lang dag med kirke og selskap etter dåpen. Var så heldig å få æren av og ta av Eline luen da hun skulle døpes. Koselig og minneverdig! Yes, da er jeg fadder til to små. Liker følelsen av å ha et slags ansvar. Elsker jo barn, så passer meg utmerket. 

Nydelig, mor og datter♥

I dag har vi vært på julemiddag i Sandefjord hos mine to små og søte, tante- og fadderbarn! Blir babysyk hver gang jeg har vært med de skjønne gullungene, haha.

SVAR PÅ SPØRSMÅL: Det var forresten ei som lurte på hvordan jeg redigerer bildene mine. Jeg redigerer de så og si ikke. Sånn som bildene ovenfor her og noen litt lenger ned på bloggen min er tatt med iPhonen min og "selvredigert" i et program/App som heter "Instagram". Utenom det så bruker jeg bare iPhoto og Picnik.com - enkelt og greit! Var stor fan av PhotoScape før, men det finnes jo ikke til mac :-(

Q_Hva bruker dere til å redigere bilder?

Julaften har vært enestående! Nydelig mat, gode kaker og godt selskap hos broren min og dama med familie. Jeg fikk nesten like mange gaver som de minste barna, haha! Kanskje det er fult kjør før jeg fyller atten og gavedrysset forsvinner? Fikk mye jeg kan ta med meg når jeg flytter, sånn praktisk sett i en fremtidig leilighet! Når den tid en gang kommer..........

Milla ble kjempe fornøyd med de ufattelig mange lekene hun fikk.

Hei hå! Nå er endelig julaften her. Fikk litt av en julegave til frokosten. I dag kom det tydelig frem på kroppen at jeg ikke tåler melk.. Ikke noe hyggelig å vite, for melk er det beste jeg vet! Jeg får bestille time til allergitest etter jul. Legen må skjønner at han ikke bare kan gi meg piller...

Jeg satte klokken til å ringe på halv elleve i dag, så jeg fikk med meg tre nøtter til askepott på morgenkvisten. Nå har jeg vært på graven til mamma, og sitter nå og ser på reisen til julestjernen. Slet med å få sove i natt. Dette er den 8. julen uten mamma. Skulle så inderlig ønske at hun var her!

Kos dere masse i kveld! Det skal ihvertfall jeg :-)♥

I går kveld og i natt var jeg barnevakt for tre søte barn! Var hyggelig. Liker å sitte barnevakt :-)

I dag har vi feiret 17-års dagen min på forskudd med familiebursdag. Har jo ikke bursdag før til fredagen. Huset har vært fylt med mange folk og flere barn. Er blitt mange småbarn i familien de siste årene, men det er bare koselig. Heldig for meg så er jeg kjempe glad i barn.

Jeg har fått mye fint! En kjempe stor pute som jeg gleder meg til å legge hodet nedpå i kveld, sminke, smykker, penger m.m. Jeg har hatt en kjempe fin feiring som ikke kunne blitt noe bedre :-)

Eline & Nikolai

Milla & Mia

Jeg hadde fri fra skolen i dag. Derfor dedikerte jeg dagen til og jobbe i stedet for å sove lenge. Den følelsen når du våkner og vet at du skal på jobb er så deilig! Når jeg våkner og skal på skolen tenker jeg "Åh.. bare å bite tennene sammen for å overleve nok en dag". På skolen går det i det samme hele tiden, mens på jobb som journalist vet du aldri hva dagen bringer. I dag har jeg vært på en interessant og en veldig morsom jule-stemning sak (røper ikke noe før til uken).

Da jeg kom hjem fra jobb trodde jeg at det bare var jeg som var trøtt i trynet og ville sove, men der tok jeg kraftig feil...

Tatt flittig i bruk kameraet på den nye iPhonen i dag! Lett tilgjengelig... se på søtnosen til høyre her da.. søvnig, hihi

Og ny grå genser fra Bik Bok! Gårsdagens julekalender var 30 % på alle ordinære varer. Denne genseren holder meg passe varm dagen lang. Me gusta.

De siste ukene har jeg begynt med noe nytt hver gang det er stjerneklar himmel. Jeg kom til å huske et øyeblikk fra da jeg var liten... mamma og jeg stod under nattehimmelen og hun viste karlsvogna. Hun lærte meg at en består av syv stjerner. Siden hun ikke har vært med oss i lang tid, stopper jeg alltid opp når det er stjerneklart, finner karlsvogna, og teller alle de syv stjernene. Da føler jeg at hun er der og jeg kan fortsette med hva jeg drev med. Det har det vært stjerneklart nesten hver eneste dag i to uker nå, så dette har blitt en fast morgenrutine på vei til bussen.

Jeg tenker mye på Linda og barna... Sender dem varme tanker minst en gang i timen. Det var kort sagt "svigermoren" til broren min som ble gravlagt i dag. En nydelig begravelse.

Foto: Linda Irene Erichsen

"Death leaves a heartache no one can heal, love leaves a memory no one can steal."

DAG 3 med influensa... jeg begynner å kjede meg veldig. Har avlyst hele morgendagen, fordi jeg ikke ser ut til å bli så mye bedre. Hadde mange planer i morgen, så er kjipt! Feberen er den værste for øyeblikket, så kommer hosten. 

Q: Hva kan jeg finne på så jeg ikke kjeder meg når jeg er så og si sengeliggende? 

Jeg har blitt utrolig fasinert av magen min. Vanligvis er jeg jo kjempe glad i mat, men siden fredagen har ikke matlysten funnet sted. Har ikke spist mye, og det merkes på magen min... den kan være sulten, men kroppen sier i mot. 

"I feel like Bruno Mars, just with no response" er fordi jeg er altfor godhjertet av meg! Vil ingen noe vondt. Det tar på til tider...

Bruno Mars - It Will Rain

"My daddy said, that the first time you fall in love, it changes you forever and no matter how hard you try, that feeling just never goes away." ♥

Jeg husker 5. november i 2004. Det var fredag og du var hjemme hos oss til trotts for at du var så syk. Klokken var rundt syk om morgenen og jeg skulle på skolen før det var helg. Jeg sov i samme seng som pappa i denne perioden, siden du sov nede på et rom i en sykeseng lett tilgjengelig for hjemmesykepleien. Pappa kom opp på rommet og vekket meg? ?Mamma er død?.

Kjære mammaen min. I dag er det 7 år siden du gikk bort. Tiden har gått kjempe fort. Det føles som om det var i går jeg så deg sist. Jeg tenker masse på deg hver dag. Tid leger ikke alle sår. Det blir nesten verre med årene, fordi jeg så inderlig skulle ønske du var her med meg.

Du har det nok bedre der du er nå, og en vakker dag sees vi igjen ♥

Livet er som en lang krimhistorie. Ting forandrer seg, folk er ikke alltid slik du trodde, nye kapitler åpner seg - man feiler og lærer.

Livet er fylt av lærdom, frustrasjon, sinne og ikke minst glede! Jeg smiler utrolig mye når jeg er med gode venner. Ikke så ofte ellers, men de gangene jeg gjør det føles det utrolig godt. Jeg er sjeldent "hyper". De dagene hvor jeg først har mye energi, så er som regel de rundt meg daffe, trøtte og slitne. Typisk!

Selv om jeg snart bare har levd 17 år av livet mitt, har jeg lært og erfart så utrolig mye allerede. Skjønner ikke hvordan hodet mitt skal få plass til alt når jeg en dag blir gammel. Jeg har aldri hatt mange venner, men noen gode. Jeg har alltid foretrukket gutter fremfor jenter fordi jeg ikke har orket alt "dramaet" som jenter lager og holder på med. Guttegal har jeg alltid vært. De er helt fantastiske samtidig som de kan være de verste drittsekkene. 

Jeg lærer mye hver dag. Om diverse personlighetsstrekk og om seg selv. Hvem jeg egentlig er kan jeg kanskje aldri lære meg å sette ord på, derfor har jeg Rebecca. Hun er god meg å få ting ut med ord, mens jeg samtykker. 

Om 20 år aner jeg ikke hvor i verden jeg befinner meg, eller hvordan jeg har det. Er jeg gift og har barn? Det har alltid vært en drøm siden jeg var liten, men det føles ikke så realistisk å finne den rette jeg vil leve resten av livet, og få barn med. Enda en tenåringsfrustrasjon. Jeg vil aldri bli perfekt, men jeg vil gjøre mitt beste ut av det ene livet jeg har fått her på jorden. 

"Life is one big road with many signs. So when your riding through the ruts, don?t complicate your mind. Flee from hate, mischief and jealousy. Don´t bury your thoughts, instead put your vision to reality. Wake up and live."

Nikolai er på overnatting. Denne gangen er han ikke bare farmordalt, men har hengt etter meg siden han kom :) Søte "shæsten" min! 

Spise selv. Poserte foran kamera for å vise hvor flink han er!

Skal denne tatoveringen på, så fort som mulig! Har ønsket meg den i noen år nå, og den hadde betydd utrolig mye for meg.

Hva synes du?

Jobb fra 08:00-16:00. Det har vært en fin dag vel og merke. Det er alltid koselig på jobb og man føler seg alltid velkommen!

I natt sover lille Nikolai over. Han er veldig farmordalt, men av en eller annen grunn så vil han alltid til meg når han skal legge seg. Don't know why... hehe :) Nå er han i alle fall i seng. Han er så skjønn atte. Han flørter som en gal og koser seg, så jeg kaller han for "shæsten" min. Det blir slengt slengkyss i hytt og pine...

Hva har dere brukt denne dagen av høstferien på?

♥♥♥

I dag fyller min kjære soulmate og kusine i Bergen hele 22 år. Tiden flyr når jeg ser tilbake på alt.. Gratulerer så mye med dagen, Lina♥

Gratuler henne gjerne med dagen - det hadde hun nok satt pris på. Hun bruker å stikke innom bloggen for å følge med på livet mitt her på Østlandet :-)

Jeg mener at man skal leve i nuet og sette pris på det man har. Pappa er den eneste forelderen jeg har og jeg må ta vare på han og minnene. I går kveld satt jeg på fanget hans, selv om jeg er blitt ei stor jente. Det var koselig... Vi har også en sang sammen "When september comes" av Rosann & Johnny Cash, etter min mening. En fin, dyp og rørende sang.

Bilder fra 3-4 år tilbake til pappa på vippen, 17. mai i år.

Har du et nært forhold til foreldrene dine?

- Jeg har jobbet i Tønsbergs Blad siden jeg var 14 år gammel. Nå 2 år og et halvt år som journalist.

Det hele startet med at jeg var ute etter et sted å jobbe i arbeidsuka da jeg var fjorten. Jeg kom i kontakt med TB, men de ville ikke ha noen jobbende der uten at de var ansatt. Etter et jobbintervju ble jeg ansatt right away. Det var ikke noe jeg hadde planlagt som fjortenåring i det hele tatt for å si det sånn, men jeg fikk tilbudet og takket ja. Jeg hadde heller ingen planer om å få meg jobb så tidlig. 

Jeg har alltid vært glad i å skrive. I starten så jeg egentlig ikke for meg at jeg kom til å jobbe som journalist når jeg ble stor, men nå har ting forandret seg. Jeg trives stadig bedre og bedre på jobb som journalist og kan godt tenke meg en fremtid som en også. 

Til vanlig jobber jeg mest frilans. Jeg finner på saker selv og kommer på jobb så og si når det måtte passe meg. Derfor er lønnen min veldig forskjellige fra måned til måned. Helt avhengig av hvor kreativ jeg er, og hvor mye ledig tid jeg har i tillegg til alt annet som hverdagen min er fylt med.

I 2009 var jeg helt fersk i yrket, men igjennnom praksis (jobbing) har jeg forbedret og bygget meg opp til mange god kunnskaper og ferdigheter. Jeg vil nå si at jeg er en god journalist til å være 16, snart 17 år gammel. 

I tillegg til å jobbe frilans hender det at jeg blir spurt om å jobbe uker med normale arbeidsvakter også, i tillegg til helgevakter osv. Siden jeg jobbet helgevakter i helgen som gikk, har jeg nå 6 sider på trykk med helgens arbeid i dagens avis. 

I Tønsbergs Blad "lever" vi opp til "Vær varsom-plakaten" som flere av dere sikkert kjenner til. Jeg kan for eksempel ikke være medlem av noen oranisasjoner eller liknende. På facebook er jeg derfor ikke medlem av noe partisider, eventuelle aktuelle saker for avisen m.m.

Det var litt om min jobb! Still gjerne spørsmål, for jeg kunne sittet her nå og bare fortsatt å skrive leeenge. Er det du lurer på om min stilling som journalist?

Nå er det Cheer-trening. Tønsberg Raidettes skal trenes! :-) 

Ny trenings-tights fra HM. 299,-

Nå er jeg ferdig med helgevaktene mine! Opp tidlig og sent hjem både i går og i dag, men heldigvis hjemme til seks i dag. Så jeg får noen timer helg nå som jeg kan slappa av på og lade opp til en ny uke med skole og hverdag. Er utslitt! 

I dag kom jeg hjem til lill tantebarnet mitt som skal overnatte. Nå er han lagt og jeg skal se på film og bare slappe av :-)

Nam, nam, nam...


Rampegutten min <3

Sometimes you feel everything and nothing all at once. Sometimes you´ll find yourself smiling while missing something at the same time. At times, you can absolutely love a person, all the while, wanting to hate them. Life comes with no guarantees. Except that smiling will brighten your face, laughing will enhance your eyes, and falling in love will change your life. 

Hvor gjør man av seg når selsikkerheten er borte, og usikkerheten presser seg frem? Hvem er jeg? Hvor skal je gjøre av lille meg. Hvor i denne store verdenen finnes det plass til meg? Plass til meg, akkurat som den jeg er. Mange personer er blinde, og få forstår. En travel hverdag med så altfor mye jeg skulle ha gjort... Hilket valg skal jeg ta, og hva skal jeg prioritere? 

"Self-confidence gives your the freedom to make mistakes and cope with failure without feeling that your world has come to an end or that you are a worthless person." What to do?

Hei på dere :-) Det har ikke vært noen "lucky day" for meg akkurat. Jeg er plaget med atopisk eksem om dagen... den er blitt verre, men bedre igjen etter jeg fikk kortisonkrem til den i dag.

Min atopiske eksem startet på barneskolen. Den var utrolig ille i og med at jeg har den på underarmen rett over håndleddene. På barneskolen ble mange gensere ødelagt på grunn av eksemen, men heldigvis ikke så ille nå. Etter diagnosen på barneskolen roet den seg etter en stund, men jeg fikk den tilbake eksemen for et år siden cirka. Den kommer innimellom, så er heldigvis ikke daglig (får håpe den ikke blir det heller). Men det er lite tiltrekkende og selv så synes jeg den er nasty å se på.. jeg blir nesten kvalm av å se kviser og, ja sånn er jeg. 

Litt generell informasjon for dere som ikke vet noe om atopisk eksem:

• Først og fremst så er den ikke smittsom, for de av dere som tror det.
• Det er normalt å vokse den av seg noe jeg ikke har gjort, enda ihvertfall. 1-2 % må leve med det livet ut.
• Årsaken til eksemen er ikke ordentlig klar enda, men av forskning vet vi at arv spiller en stor rolle.

Moren min hadde psoriasis, så jeg kan ha arvet noe derifra (søk på google om dere ikke vet hva det er). 

• Atopisk eksem skyldes at huden mangler det naturlige fettstoffet som i normal hud ligger mellom hudcellene og danner en beskyttende barriere. Uten disse fettcellene blir huden "utett".                                                               

ikke ille på dette bilde, men dere får et inntryk i alle fall. Det klør noe inn i granskauen, og det er frustrerende og helst ikke klø "tilbake".

Ellers i dag så har jeg klart å gå amok med barberhøvelen i dusjen. Skulle shave bena mine og endte opp med et stort kutt på låret uten at jeg en gang vet hvordan jeg fikk det til... uffameien.

Svir som f...

Får håpe at morgendagen blir litt bedre. I morgen er det cheer, cheer og atter cheerleading! Og yeah. Skal lage en ny turnefilm til cheerbloggen til laget, så vi får oppdatert litt mer. Skal bli flinkere generelt sett også. I promise :-)

Sov godt! <3

I dag kom Anders og Karina innom for å vise frem Eline på vei hjem fra sykehuset. Hun var nydelig i kledd rosa og enn så lenge har hun det vi kaller kineser-øyne, hehe

Lille Eline født 10.09.2011. 51 cm, 3600 g <3 Stolt tante. 

Denne helgen blir Nikolai storebror! Karina (mammaen hans) ligger nå på sykehuset og venter på at Eline ska bli født. Vannet gikk i natt...

Han sover her første natten :-) Han er alltid litt flau, men smiler når han ser meg... helt til rett før han skulle legge seg var han farmor-dalt. Han ble satt i sengen min mens "farmor" skulle ordne ferdig gjesterommet. Vi koste og sang barnesanger. Utrolig skjønt da han begynte å bli trøtt og la hode sitt ned på magen min for å hvile. Når farmor skulle ta han fordi han skulle legge seg, sa han rett og slett "Nei!". Han ville heller sitte med meg på mac´en og ta cam-bilder. 

Nikolai er en fremtidig Beatles fan. I dag har jeg lært han å synge "Yeah, yeah, yeah" og daddy satte så klart på en eldre singel av dem med akkurat den sangen, så Nikolai kunne få synge og danse med. Var alle tiders! Han var skikkelig gira og "She Loves You" gikk på repeat et x antall ganger. 

Foto: Privat

Dagen i dag har vært perfekt! Vi har vært i byen og shoppet, samt kikket og spist herlig middag på Friday's. Tror aldri jeg har ledd og smilt så mye før som det jeg har gjort i dag. Jeg er vant til å bli gjort narr av med at folk etterlikner latteren min hjemme i Tønsberg når jeg ler, fordi jeg ler corny, men når en random mann i Bergen gikk forbi og gjorde det samme var det noe helt annet, haha.

Jeg har lenge ønsket med en piercing øverst i brusken på øret, men sist gang tok jeg piercing i tungen i stedet for. I dag var jeg klar for å ta den endelige piercingen. Piercing-mannen syntes at jeg hadde veldig markerte ører, så det ville ikke blitt noe fint helt øverst i øret. Derfor tegnet han ulike prikker på øret mitt for vise meg andre kule og litt spesielle idéer. Jeg er veldig fornøyd med resultatet, men det ble ikke en like smooth opplevelse som vi hadde regnet med.. da han skulle stikke hullet kom han halvveis igjennom og møtte en "vegg" inne i øret mitt. Jeg hadde så mye brusk i øret at han sa at det var som stål, og at han aldri hadde vært borti et så hardt øre før, haha. Til slutt kom den i mellom, men det ble litt smertefult akkurat da han klarte å stikke  igjennom "stål-veggen". For å få opp blosukkeret mitt fikk jeg en søt rød kjærlighet på pinne, før vi gikk videre. Oh, yeah! 









kusine, tante og meg :)

Siden i går kveld har jeg følt meg som ei barbiedukke. Lina duller utrolig mye med meg! I går ble ben og armer massert med en god krem og i dag har jeg blitt sminket og krøllet håret på. I tillegg, så har Lina klart å få meg avhengig av tv-serien "Pretty Little Liars". I'm in love!

Nå i helgen befinner jeg meg på camping med tante og onkel. Utrolig koselig. Det er så vakkert her :)



(skal forresten prøve å få fikset meg en header ganske raskt etter helgen)

 I går (mandag) kom tante Ulla og onkel Gunnar en tur innom. De bor i Bergen, så det er derfor ikke så ofte jeg får sett dem. De hadde vært på graven til moren min og sendte meg en melding. Jeg ba de om å komme innom siden vi bor like ved. De hadde ikke tid til å bli lenge siden de kom fra en flere ukers lang camping-tur og skulle hjemover til Bergen. Da de skulle dra spurte tante meg om jeg ville bli med. Det var ikke akkurat det jeg hadde planlagt da jeg sto opp i går, men det endte med at jeg ble med. Jeg har aldri pakket så mye på så kort tid før! Jeg skal nå bli her i to uker.

Da vi dro hjemmefra reiste vi til Gol og sov over der. I dag var det tidlig opp for å kjøre resten av veien "hjem" til Bergen. Kusinen min, Lina og kjæresten hennes, Torkel i Bergen visste ikke at jeg kom, så jeg gledet meg veldig! Vi hadde snakket sammen en ukes tid før om at vi savnet hverandre og at noen av oss måtte reise landet på tvers snart, men da så det ikke lyst ut.

Da vi reiste på riksvei 7 til Bergen i dag, ble jeg en norsk naturelsker. Med en gang vi startet på Hardangervidda ble jeg fasinert. Det var jo så pent, og det var et typisk norsk landskap. Vi møtte sauer langs veien og jeg drømte om å kunne reise tilbake en gang med kameraet mitt for å ta massevis av flotte bilder. Vi så Hardanger Jøkulen (isbree) også kjørte vi videre langs Hardangerfjorden litt senere før vi tok en båt en kort bit også kjørte igjennom Voss før vi til slutt havnet i Bergen. Elsker Bergen! Har alltid følt meg hjemme her.

Da jeg ringte på døren i leiligheten til Lina og Torkel, var det litt av en opplevelse. Lina var nesten på gråten, noe så søtt!





Etter at jeg kom frem dro vi ut til hytten til Torkel hvor vi skjøt med luftpistol og padlet kajakk. Morsomt!





Fredag nådde terroren Oslo. Døgnet etter tok Kameran livet sitt... Han er høyt elsket og dypt savnet. Alle venner og bekjente er i sjokk. Han ville ingen vondt, og var alltid koselig og omsorgs full. 

Sov godt, du vil bo videre i alles hjerter.

For vært sekund blir fler og fler medlem av gruppen...

DJ Sammy - Heaven

Hittils i dag har det vært som en slags liten bursdagsfeiring for mamma. Jeg var på butikken med pappa og kjøpte roser til graven. Vi kjøpte oss også soft-is og lakrisen som mamma elsket. Det er rart å tenke på hvor fort årene flyr, men samtidig står følelsene helt bom stille. I dag "feirer" vi bursdagen til mamma for 6. gang. Litt merkelig, men jeg synes det er viktig med tradisjoner som gjør godt for hjertet. 

I morgen reiser jeg til Stavern sammen med mange flotte Cheerleadere og blir der frem til søndag. Uten nett mest sannsynelig... Jeg har ikke rukket å pakke til Cheer-campen enda, men får gjøre det etter cheer-treningen i kveld. 

20.juli 

A constant thought a silent tear always a wish that you were here.

The angels came and stood by your bed
And these are the words I think they said
You have suffered more than you can stand
So come with us to a better land.

I dag er det 2449 dager siden du dro opp til himmelen. Eller lettere sagt 6 år, 8 måneder og 16 dager. Jeg tenker på deg hver eneste dag. Det går aldri én dag uten at jeg tenker på deg, og det er sjeldent noen få timer mellom hver gang også.

Jeg lever fortsatt med troen på at du er med meg hver dag og passer på meg. Mange dager føler jeg meg litt rar av å føle deg så nærme også. Og dager som dette hvor det er en spesiell dato, blir jeg ofte veldig merkelig dagene før og etter. Mange ekstra tanker som flyr inne i hodet mitt.

Mye av det som gjør meg trist er at jeg husker så lite. Jeg var ikke så altfor gammel når du du til himmelen... Jeg har heller aldri likt å snakke om følelser. Særlig ikke om deg. Det blir for sårt...

Jeg lurer på hvor stolt du hadde vært av meg nå om jeg kunne fått snakke med deg. Jeg har blitt den store jenta nå siden sist du så meg. Vokst, blitt mer voksen og kommet et stykke inn i livet siden den gang.

Håper du har det fint og bedre der du er nå. Gratulerer så mye med dagen mammaen min, jeg savner deg! (hehe, og ja.. jeg husker at Kronprins Haakon har bursdag!)

Neyo - Better Today

Det sier seg selv at ikke alle dager i løpet av livet skal være like fine. I dag er en av dagene hvor jeg venter på det bedre. Er jeg litt nede har jeg lett for å sammelikne meg selv med andre... både fysisk og psykisk. Jeg har lett for å tenke tilbake på dager hvor jeg var på topp, dager hvor jeg virket så mye sterkere enn mange andre, dager hvor jeg følte at livet mitt var på topp og dager hvor jeg ble ordentlig satt pris på for den jeg er. Da synker du litt lavere også kanskje, men motivasjonen kommer lettere tilbake.

I morgen blir en super dag. Mye positivt å glede meg til! Egentlig blir det en dag full av cheerleading og cheerleadere. Det beste jeg vet. Bytur, volleyball, så cheertrening med laget vårt Raidettes og noen cheerleadere fra Oslo. Oh yeah.

"There comes a time when you have to stand up and shout:

This is me damn it! I look the way I look, think the way I think, feel the way I feel, love the way I love! I am a whole complex package. Take me... or leave me. Accept me - or walk away! Do not try to make me feel like less of a person, just because I don't fit your idea of who I should be and don't try to change me to fit your mold. If I need to change, I alone will make that decision."  

"When you are strong enough to love yourself 100%, good and bad - you will be amazed at the opportunities that life presents you."

Nydelige Nikolai er på overnatting. Har vært med han i hele dag for jeg er på jobb når han reiser hjem i morgen. Mr. Charming. Ser han ikke så ofte, så er gøy :) Lille gutten til tante!


Vi har sett på drømmehagen og koset oss masse. Må ærlig innrømme at jeg er litt lei av "hinkel pinkel" og hele gjengen nå...

I dag var jeg på en utrolig fin og spesiell kunstutstilling i jobbsammenheng. Da jeg kom til utstillingen møtte jeg en fembarnsmor som mistet tenåringssønnen sin for to år siden. Han rakk bare å bli 17 år gammel før han omkom i en bilulykke.

Da jeg skulle intervjue moren ville hun at fotografen og jeg skulle være med henne rundt på runden med alle de selv-malte bildene, så det ble enklere for henne å fortelle sin historie. For at alle som besøker utstillingen skal forstå historien bak bildene, har hun også tatt med seg bilder av sin avdøde sønn og skateboardet hans.

I mens jeg sto og noterte alt moren sa, fikk jeg frysninger nedover bena og jeg ble helt varm på innsiden. Historien var veldig rørende og trist, og den traff meg dypt. Jeg tror også på ånder, i den forstand at de kommer tilbake for å gjøre noe de ikke rakk før dødens ankomst. På grunn av det ble det også en veldig spesiell opplevelse for meg. Fordi jeg følte noe så nært meg da jeg sto der. 

Når ting som dette skjer og jeg blir dypt preget tenker jeg alltid mer enn normalt på mamma som døde da jeg var 9 år. Jeg kunne forstå mye av følelsene til moren som hadde valgt å uttrykke alle følelsene etter tapet av sønnen i form for å male. Han ble brått revet bort, noe som er veldig leit. Ett halvt år før mammaen min døde fikk vi vite at hun kunne dø når som helst. Vi visste aldri når det kom til å skje, men uansett så var jeg altfor ung til å bruke den siste tiden vi hadde sammen på best mulig måte føler jeg. Det er så mye jeg skulle ha sagt, gjort og visst, men det vil aldri skje.

Jeg tenker på mamma hver dag. Blir jeg trist av noe, trekker henne meg enda lenger ned i "sorgen" eller så styrker hun meg. Det er enten eller, og det er slik jeg opplever henne.

Utstillingen til fembarnsmoren finner dere forresten på Tønsberg bibliotek frem til 9. juli. Jeg skal i hvert fall ta meg turen dit igjen ett par ganger, for det jeg følte da jeg var der var både unikt, spesielt, litt skummelt og deilig.

Vær oppmerksom på livet.

Morsom video. I september kommer det ei lita jente...

Dere kan følge denne lille jenta og storebroren på bloggen til Karina. ForEvigDin.com

Noe av det verste jeg vet er å være hjemme en hel dag. Det å ikke dra ut å se litt folk gjør en gal. I dag har jeg vært hjemme fra skolen fordi jeg våknet opp pottetett og sår i halsen, i tillegg til ryggsmerter som startet i går. Jeg har fått ryddet litt, sett på Jersey Shore og kost med med ekstra sterke rå-melk tabletter. Yeah... that's life. 

Jeg oppdaget nesten akkurat en av pus sine hemligheter! Hun er visst veldig glad i å sitte å se seg selv i speilet. Gi seg selv high-five og leke monster.

Det er slutt mellom kjæresten min å meg, etter tre måneder og tre dager. Det har vært noen herlig måneder som jeg aldri vil glemme. Det er minner for livet, og han var jo tråtts alt min første kjæreste! "Noen ting er best å avslutte, mens du fortsatt sitter igjen med gode minner."

Noe av det skjønneste jeg ser på 17.mai er små barn i bunad. I fjor var Nikolai litt for liten til å "feire" 17.mai, men idag var det full fest i bunad som farmoren hans hadde kjøpt. Han var så herlig atte! Neste år skal jeg stille i bunad igjen. Har ikke fått sydd den inn til i dag, og jeg savner den skikkelig... Det å ha ett fylke å representere og noe du er kostbar i er typisk norskt!

Gratulerer med dagen kjære Norge! :-)







Selv om varmtvannstanken takket for seg i går, så har det vært en dag fylt med solskinn, familie og mye kjærlighet. Kjæresten har vært her på middag og hilst på noen familiemedlemmer til. Har vært en super dag! 

All Foto: Karina (link)

Nam, nam, nam! Idag har vært en dag med godsaker og kos. Dagen er enda ikke over, men vi har vært på marked (typisk svensk i forhold til i Norge) også har vi beøkt og sett igjen noen gamle kjente. Har vært en koselig dag, men jeg er så trøtt! Gosha meg... fått kjøpt litt greier og. Sånn livet og ferier generelt skal være :-)

dagens kjøretøy

Andy!







I natt har vi hatt lille Nikolai på besøk. Han er en liten solstråle som sjarmerer, men han vet også hva han vil. Han elsker Marie-kjeks! Han har også hatt en av sine beste netter her, og da mener jeg at han var flink til å sove om natten.

Er ikke så lett å finne riktig figur..., så han jukser litt. Tar av lokket og putter alle figurene oppi boksen.

outfit

Julaften var strålende, og koselig. Fikk så mye fint! En etterlengtet rosa koffert, toalettmappe og håndkle med "Rigmor Angel" på, parfymer, penger, enda fler pund til London og mye mer..

Det var også Nikolai, tantebarnet mitt sin første jul. Han var så fin i den lille dressen sin!

Nikolai fikk mange forskjellige ting med Drømmehagen. Er visst favorittserien hans på tv.

Håper alle har hatt en like fin julefeiring og fikk noe de ønsket seg :-)

Snart ti måneder og jeg merker at jeg ser han sjeldent. Nå har han begynt å skyve seg bortover, bakover og i ring. Kjempe flink gutt, og så kjekk da! Drakk også selv med flasken sin..

Idag, akkurat en fredag for seks år siden tapte du kampen mot kreften og måtte dra hele veien til himmelen...

Miss you and love you mommy.

Når man har fjernet mandlene er man veldig sår og hoven i halsen, og i alle fall jeg klarer ikke å åpne munnen er en som så, så er en utfordring. Mat er kjedelig.. og resten av kroppen føles som om den har influensa. Du vil helst bare ligge å sove.

Jeg har lest det første kapittelet i boken til Jan Thomas, og snart skal jeg være med pappa en tur til Sandefjord, så jeg får sett litt folk og fått meg litt luft.

Null energi er kjedelig. Skulle gjerne vært på skolen, men må være hjemme i tilfelle jeg skulle begynne å blø (osv) også sliter jeg med å prate, så føles som om jeg har et handikap inntil videre.

Mandlene er borte vekk og nå har jeg akkurat fått ned en skål med is. Ble krem-is som dagens første måltid. Er så lei av vann og is-biter. Da jeg kom hjem istad fikk jeg en syke-gave av Bente og Daddy. Jeg skjønte hva det var med en gang jeg så pakken, og det var boken til Jan Thomas, "My way". Jippi!

Det er vondt, men trodde det skulle være verre.. Nå skal jeg bare slappe av resten av dagen. Har en hoven hals, med en drøvel som tar kjempe stor plass og når helt ned til tungen min. Ikke digg.. må også leve på diverse smertestillende i form av stikkpiller i over en uke som skal tas 4 ganger om dagen.

Igår hadde vi besøk av to gutter her hjemme som vi ikke hadde sett på to år! Var veldig koselig å se Benjamin (13) og Nicolai (11) igjen. Hver gang de var her før, så endte det opp med at jeg sminket dem begge. Benjamin har vokst fra det, men Nicolai ville fortsatt bli sminket og fikset som ei jente. Var gøy og mimre tilbake på gamle tider, hehe

Familiebesøk.

Nikolai blir bare større og større, og mer rastløs. Han geiper nesten hele tiden, lager trutmunn og prøver å knyte skolissene sine.

Dagens nr 1

Jeg ble hentet av pappa halv ett på skolen i dag etter masse greier. Ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, men jeg hadde fått et stikk på hver fot og min første allergiske reaksjon for noe. Var helt forferdelig. Jeg vet ikke hva som stakk meg, men tok turen innom legen på veien hjem etter råd fra skolen.

Legen kunne fortelle at jeg hadde den mellomste reaksjonen. Ikke den svakeste eller sterkeste. Jeg fikk bivirkninger i hode/ansiktet/overkroppen, noe som viser at reaksjonen min fulgte blodstrømmen siden stikkene var i føttene. Var en så ekkel opplevelse å få den allergiske reaksjonen at jeg kjenner det i kroppen fortsatt.Kommer til å få mareritt, haha. Uff.. Legen sa også at jeg skal dra til nærmeste lege så fort som mulig neste gang (helst før reaksjonen i kroppen kommer), men når skal jeg vite når det er når jeg ikke vet hva som stakk meg?

Og nr 2

Denne uken har jeg ansvaret for cheertreningene siden treneren vår er syk. Jeg er kjempespent og begeistret, men samtidig litt nervøs, hihi. På morgendagens trening får vi besøk av Marte fra Charmers som skal være med å se, hjelpe og tipse oss. Blir nok bra! Gleder meg :)

laget og ropet vårt <3