Det er ikke lett å vite hva en skal utdanne seg til. Jo yngre en er jo lettere er det å bli lik sine foreldre (i gjennomsnitt) fordi en rett og slett ikke har peiling. I dag var jeg på utdanningsmessa i Sandefjord. Det var interessant, men kanskje ikke fult så bra og lærerrikt som jeg hadde håpet på. En ting som viser at jeg har tatt egne initiativer og gjort mye research var når jeg kom til en interessant skole og skulle snakke med representantene og jeg kunne det samme om ikke mer enn det de fortalte meg. 

Jeg var også på tre foredrag. Så klart dro jeg på et foredrag om journalistikk, men ble dypt skuffet. Foredragsholderen jobbet i Sandefjords Blad (lokalt for messa) og fortalte om sin utdanning, erfaring og hverdag. MEN lærte jeg noe nytt? Nei. I mars har jeg jobbet i Tønsbergs Blad i fire år, så mye av grunnen ligger nok der. Å sitte og høre på et foredrag da som var veldig dårlig og representert av en avis som ligger "under" oss gjorde det bare enda mer tragisk. Foredragsholderen var som en venneløs 10. klassing i et nøtteskall. Hun var veeeldig sjenert, leste fra manus og power pointen hele tiden og gjorde ikke noe gøy ut av muligheten til å verve flere fremtidige journalister. Venninnen min og jeg ble enige om at de heller burde ha leid inn meg. Utadvendt, rar og morsom som jeg er ville lytterne blitt fanget av idéen om journalistikkyrket. Det er lite interessant å høre om at arbeidstiden er fra halv ni til halv fire i hverdagene, men at en må være på vakt døgnet rundt. Det å briefe med egne uinteressante artikler når de fleste studenter drømmer stort ga ikke mening. Det var realistiskt, men hørtes ut som om journalisten fra Sandefjords Blad levde verdens kjedeligste liv. Stakkars henne. 

Vi gikk og samlet brosjyrer og holdt mange gode og lange samtaler under selve messa, noe som ga oss et mye bedre inntrykk. Et fåtall av kjekke gutter som sto på stand, men når vi kom til en fra universitet i Oslo var dagen super. Ikke at vi var på sjekkern, men på fremmede steder må jo markedet sjekkes ut! Kleint ble det da veninnen min bestemte seg for å gå videre fordi jeg og representanten hadde en så god tone. Gikk ikke mange sekundene før jeg ble sprutrød og kom løpende etter. 

Jeg har nok ikke blitt så veldig mye klokere, men redd som jeg begynner å bli for å flytte hjemmefra har interessen for utlandet bygget seg opp igjen etter i dag. Det er det jeg sitter igjen med etter messa og mulighetene er mange!

Hei og hopp, nå er jeg endelig kommet hjem for dagen. Etter en lang dag på skolen dro Nima og jeg videre på kino for å se "Til Ungdommen" som vi har fått i oppgave å se innen en viss dato i faget politikk og menneskerettigheter. Det var en utrolig sterk og god film. Om du ikke er interessert i politikk kan den kanskje bli litt lang i lengden... uansett mener jeg at alle kan lære mye av å se den. Jeg synes det var gøy å få et innblikk i de ulike ungdomspartiene. 

Sminkefri og gira! Noen dager bryr man seg bare ikke... Det er jo det indre som teller, right?

Den siste uken har vi sett på et program i sosialkunnskapsklassen som handler om polstret barndom. Dokumentaren handler om overbeskyttsomme foreldre som knapt vil slippe barna ut av syne, fordi de er redd for farene som kan skje om de gjør det. Sannheten er at verden aldri har vært tryggere, men selv om statistikkene viser det er gatene i USA fortsatt tomme. Er det rett å sette GPS's på barna, ringe leirskolen for å høre om barnet har det bra, eller i det hele tatt fullbooke uken for å holde barnet underholdt hele tiden? 

Dette er en dokumentar som er svært interessant og verdt å se. Den tar for seg ulike oppvekster, teorier om utvikling og dagens barn i forhold til for 50 år siden. Kanskje en liten oppvekker for mange.

Se den HER.

Tilgjengelig på NRK nett-tv til 12. september 2012.

Jeg er kjent for å farge håret mitt, men mest kjent som platina/ganske lys blond. Nå har jeg valgt å gå inn for en mer naturlig hårfarge, og jeg ble kjempe fornøyd! Sunny Honey heter den.

Hva synes dere?